Kontroll på kronestykkene

Stopp pressen! Regjeringen har brukt 0,000015 prosent – en titusendels promille – av statsbudsjettet på å styrke frivillig arbeid innenfor et formål alle er enige om fortjener støtte. Men de fulgte ikke Arkivloven til punkt og prikke!

Tildelingen til Jenteforsvaret er ikke uproblematisk. Den er en tabbe. Det eksisterte andre organisasjoner som kunne utført oppgavene. Bergstø, Westhrin og Lysbakken burde naturligvis gjort det en god byråkrat gjør i slike situasjoner: skriver en anbudskonkurranse og utlysning som gjør at pengene havner der du vil, fordi kritieriene formuleres rundt det formålet du ønsker deg.

De burde gått på kurs hos Forsvarsdepartementet, som for få år siden ferdigstilte sin skreddersydde anbudskonkurranse for amerikanske – nei, sa jeg amerikanske? – nye jagerfly. I stedet gikk BLD-sekretærene snarveien. Reglementet er brutt, resultatet ble riktignok det samme, men helvete bryter løs.

I virkelighetes verden sendes går det med mange uformelle telefonsamtaler mellom politisk allierte før politiske ønsker blir til virkelighet. De urutinerte sender visst også e-post. Hver eneste uke kjøpslår LO med Arbeiderpartiet om langt større, og mye viktigere, spørsmål enn dette. Det samme skjer når NHO eller Huseiernes Landsforbund møter Høyre. Hvis det BLD-trioen har gjort er politisk korrupsjon, foregår det langt mer vesentlig politisk korrupsjon i disse møtene.

Slike aktiviteter kan være et problem eller ikke, alt ettersom hvordan man ser på demokrati. At utøvende makt innebærer en mulighet til å prioritere de formålene man selv er opptatt av, uavhengig av teknokratenes ønsker, kan være en fordel. Når det sklir over i at alle faglige og saklige kriterier må vike av hensyn til popularitet blant visse velgergrupper – for eksempel huseiere – er det skadelig politisk korrupsjon. Men hånda i været alle de som tror selvforsvarsstøtten handlet om å kapre velgere.

Det mest spesielle med denne saken er imidlertid at det ikke er noen grunn til å tro at stormen rundt Audun Lysbakken løyer. De som kan besørge at saken legges død, har ikke lyst. De som kan besørge at saken holdes i live, har alt å tjene på det. Og de er mange, mange flere.

SV står i realiteten uten noe annet alternativ enn å velge Audun Lysbakken på sitt landsmøte om to uker. Dernest er situasjonen slik at hvis Stoltenberg sparker ham fra regjeringen, faller trolig regjeringen sammen: det er nesten utenkelig at lederen av SV ikke sitter i regjering; og det er vanskelig å se for seg at en eller annen ny kandidat skal bli statsråd over natta. I tillegg er det svært lite sannsynlig at en annen enn Lysbakken vil kunne velges etter den prosessen SV har hatt. På toppen av det hele er det ingen som faktisk vil velges. Derfor kan ikke SV døyve stormen ved å skvise ut Lysbakken.

Det unike ved sitsen er heller ikke Stoltenberg ikke har noen enkel vei ut. Ettersom det vil være et banesår for SV, kan ikke Stoltenberg sparke ham fra regjeringen uten å nesten sikkert tape valget i 2013. Det hjelper heller ikke å ta light-versjonen: å presse ham til å gå av av personlige grunner. Han kan bli nødt til å gjøre det likevel, hvis det dukker opp en faktisk alvorlig sak i disse dagers kjølvann, men det er ingenting som tyder på det.

Lysbakken blir derfor sittende. Men Stoltenberg passer på å holde adekvat avstand: han vet at det er lite å vinne på å etablere for tung backing bak den tapende hesten. Stoltenberg faller dermed, noe uventet, ned på den samme sida som resten: han vil aldri bruke sine muligheter til å få lagt saken død.

Det betyr at opposisjonen på Stortinget plutselig står foran en ideell sak. De har alt å tjene på å tvære den ut, og de kan bruke så sterke ord de vil, uten at posisjonen sitter med noen kort på hånden. Venstre, som vanligvis forholder seg nokså rolig i slike «skandaler», ser sin mulighet. Plutselig snakker Trine Skei Grande om at Audun Lysbakken «har løyet», som en referanse til dagens e-post-avsløring. Selv en nærsynt analfabet kan se at e-posten ikke bevisst har blitt holdt tilbake – den inneholder, om noe, formildende omstendigheter.

Hvis SV kollapser, får Venstre mange av velgerne, og regjeringsskiftet de har ønsket seg blir trolig en realitet. Er de riktig heldige, kommer de til og med på vippen. For Høyre og Fremskrittspartiet er saken enda enklere. Jo lenger de holder liv i saken, jo verre er det for regjeringen.

Det eneste som kanskje holder Høyre igjen, er vel deres egne erfaringer med hverdagen som statsråd, eller for den saks skyld byråd. Legg merke til at f.eks. Kristin Clemet, som har erfaringen men ikke er underlagt partiets åk, har en langt mer moderat fremstilling av selve saken. Bondevik II-regjeringen så jo også en høyreminister som faktisk beriket seg selv med middager, pianoer og det mer til en sum som, ifølge enkelte beregningsmetoder, minner om beløpet Jenteforsvaret fikk. Og ifølge ham selv dreide det seg om et mindre beløp, det bør vel nevnes.

Timingen er altså nærmest uvirkelig dårlig for SV. De har ikke noe annet valg enn å stå ved sin mann, i en storm som ingen vil kunne løye. Noen har foreslått at de skal ofre statssekretær Kirsti Bergstø, men det vil gjøre vondt verre. Det konstitusjonelle ansvaret ligger hos statsråden. Mener han saken er så alvorlig at statssekretæren må gå, sier han også at saken er så alvorlig at han selv bør gå.

Skulle Lysbakken gå, mot min logikk, er SVs eneste håp å velge Inga Marte Thorkildsen som leder. Hun er trolig den som på kortest tid kan gjøres til statsråd, og hun har også tilstrekkelig appell til å berge partiet fra full kollaps. Heikki Holmås er uaktuell, fordi man enkelt og greit ikke kan lede et parti hvis man oppfattes som han som fikk jobben fordi den egentlige lederen trakk seg.

Men som allerede sagt, det kommer ikke til å skje. Det finnes ingen tunnel ut av rampelyset og ingen lys i enden av tunnelen. Stormen vil fortsette, til oppmerksomheten dør ut. Dermed har vi sikret god orden på alle mikro-mikro-mikro-promillene av statsbudsjettet, i tillegg til at vi fra før har full kontroll på politikernes sexliv, stabbur og smykker. Det er naturligvis det viktigste i politikken. Ikke å ha visjoner, ideer, mål eller ønsker. Husk det, alle dere som vurderer å engasjere dere.