Demokrati er en fin bil

Demokratiet har de siste dagene vært i medienes søkelys. I Norge trues våre demokratiske spilleregler av statsråder som har meninger etter arbeidstid. I Ungarn trues det av en grunnlov som innfører politisk styring av pengepolitikken.

La det være sagt med en gang: jeg er ingen fan av Trond Giske, og i enda mindre grad noen fan av det ungarske partiet Fidesz. Utenom det jeg nevner over, har begge gjort feil og Fidesz har gjort en rekke urovekkende veivalg de siste årene.

Men det er likevel interessant at det første man griper til for å kritisere Giske og Fidesz er at dette viser manglende demokratisk sinnelag. Det viser nemlig hvor snevert vårt demokratibegrep har blitt. Kanskje er det noe i den gamle, kommunistiske vitsen om at vestlig demokrati betyr at folket fritt får velge hvilke kapitalist som skal utbytte dem. Eller, oversatt til et moderne språk, at liberalt demokrati betyr at vi fritt får velge hvilken leder som skal implementere markedsliberalismen.

Det er ikke mer enn ti år siden vi hadde politisk styrt sentralbank i Norge. Først i 2001, i Stoltenbergs første regjeringstid, omdefineres sentralbankens mål til fritt og uavhengig ettrerstrebe stabil inflasjon. Før det tok man andre hensyn, som boligpriser, arbeidsplasser og kronekurs. Når finanskrisa inntraff begynte riktignok sentralbanken vår igjen å ta hensyn til de samme indikatorene. Men det var på fritt, ikke politisk, grunnlag. Da er det selvsagt noe helt annet. Og veldig demokratisk.

At mindre makt til politikere kan være bra, er selvsagt riktig. De ungarske politikerne som sitter nå skal ikke kunne bestemme hvem som skal vinne neste valg. Mer makt til politisk folkevalgte er altså ikke det samme som demokrati. Reformene ungarerne har gjort av rettssystemet, mediekontroll og valgsystemet går i feil retning. Årsaken er at disse reformene fratar folk rettigheter og muligheter til å påvirke, og flytter makta opp til en liten gruppe makthavere.

Men det er altså ikke alle disse reformene EU velger å reagere på og trekker inn for EU-domstolen. Det er endringene som tilsier at sentralbanksjefen skal suppleres av andre, politisk utnevnte sjefer, og i krisetider kunne instrueres, som får EU til å se rødt. Denne reformen tar altså makt fra uavhengige, ukontrollerte og uvalgte teknokrater og gir den til folkevalgte. Det er en demokratisering.

I Norge er det manglende respekt for demokratiet, må vite, når Trond Giske mener at staten bør kunne påvirke hva Telenor gjør med eiendelene sine. Staten er altså Telenors eier. At folkets interesser skulle være et moment når statens eiendom fatter beslutninger, er dypt problematisk. Det er vanskelig å unngå begrepet nytale. Demokrati er når beslutninger fattes i lukkede rom bestående av bedriftsledere og teknokrater. Fascisme oppstår når folkets interesser er representerte i prosessen.

Det er en viktig erkjennelse: Liberalt demokrati er et merkenavn, ikke en ærlig beskrivelse. Det kan godt være at vi bør ha et samfunn styrt av mekaniske rettsregler og uforanderlige, internasjonale, hellige regler om fri flyt av varer, tjenester og valutakurser. Det er ikke veldig demokratisk, men det er lov å ville ha det. At dette har fått navnet «liberalt demokrati», er derimot helt uforståelig. Det virker snarere som et «fundamentalistisk markedsstyring med enkelte demokratiske konsesjoner».

Dermed er det grunn til å spørre seg hva Stoltenberg faktisk mener med «mer åpenhet, mer demokrati». Sannheten er at mange teknokrater, professorer og næringslivsfolk ikke faktisk ønsker mer demokrati. Men når demokrati i dagligtalen får bety «det til enhver tid rådende økonomisk-institusjonelle paradigmet», unngår vi at de som ønsker begrensninger på folkets makt må si nettopp det. Vi får dermed, med et begrep fra Arne Næss, en skinnenighet, der alle er enige om at alle er tilhengere av «demokratiet».

Det hele minner om diskusjonen om identitet. «Alle» er enige om å støtte opp under klassiske, norske og europeiske verdier, men unnlater å presisere hvilke. Er det f.eks. forfølgelsene av homofile, sigøynere og frykten for muslimer vi mener? Er det hekseprosessene? Det despotiske føydalmonarkiet? Den kvelende prestestyret og forfølgelsene av kjettere? Den koloniale imperialismen? Når slikt brukes ukritisk, ender vi opp med å anta enighet der dype kløfter består. Eksempelvis anfører KrF i et grunnlovsendringsforslag våre «vestlige verdier» som begrunnelse for å totalforby abort.

Vi bør være varsomme når folk appellerer til hvordan ditt og datt er i strid med eller til for å sikre «vårt felles tankegods», «våre felles ideer» eller «vårt samfunns grunnpilarer». Som oftest er dette retoriske forsøk på å engasjere den delen av din hjerne som ennå lever i et primitivt stammesamfunn. Vi har mye til felles med andre mennesker. Men det er ikke gitt at de som er geografisk nærmest er de du har mest til felles med. Og det er ikke sikkert at demokrati betyr å gjøre våre foretrukne ideer i øyeblikket til evige, universelle og hellige.