Skattekutt eller offentlig kjøpefest?

Spørsmålet er om Norge bør bruke vårt handlingsrom til å kutte i skattene eller bruke offentlige midler. Høyre og NHO mener skattekutt, og de bruker en forledende argumentasjon: «Her må vi bruke alle virkemidler». Dette er demagogeri og populisme. Hvis effekten av én krone brukt på offentlig forbruk er større enn én krone i skattelette, så betyr det at vi bør bruke to kroner på offentlig forbruk, ikke en krone på hver.

Her er Verdensbankens Simeon Djankov om temaet. Han slår fast i starten at offentlig stimulus makes sense, og kommer deretter med innvendinger som ikke gjelder Norge (budsjettunderskudd og korrupsjon).

Det eneste akseptable argumentet for å supplere offentlig forbruk med skatteletter, er at den marginale effekten av offentlig forbruk vil synke jo mer man bruker. På et eller annet nivå må det jo være slik: det er begrensa hvor mange prosjekter det offentlige klarer å sette i gang og betale for i løpet av neste år, og for stort forbruk vil til slutt gjøre at ressursene og arbeidskraften tar slutt. Hvis man gir skatteletter for å ytterligere stimulere privat forbruk (og dermed beslaglegge folk og arbeidskraft til å jobbe i det private), vil denne synkende marginaleffekten for de offentlige midlene bli sterkere.

Spørsmålet er derfor om skatteletter kan gi høyere effekt per neste krone enn offentlig forbruk, gitt et veldig høyt nivå på offentlig forbruk. Kanskje kan det det, men vi er milevis unna noe slikt. Skatteletter er dyre som økonomiske incentiver, fordi folk og bedrifter velger å spare i stedet for å kjøpe. Dermed blir bare deler av effekten spredt ut over økonomien. Offentlig forbruk, derimot, gir kjøp for nøyaktig det man bruker på statsbudsjettet, og dette spres utover. At marginaleffekten for offentlig forbruk skulle falle så mye at effektivitetstapet overgår sparetilbøyeligheten har jeg aldri hørt eller sett noen økonom hevde (med BNP som målestokk).

For å legge enda en sten til Høyre og NHOs byrde, kan vi legge til at behavioristisk økonomisk empiri forteller oss at sparetilbøyeligheten øker i usikre tider og når folk er usikre på om en skattelette eller lignende blir varig. Begge deler gjelder altså oss i dag.

Jeg har skrevet noe lignende, men med vanskelige symboler, her og her.