Nyreskatten

Økonomiprofessor Gregory Mankiw har skrevet en artikkel som heter «Defending the one percent». Der begår han følgende argument mot utjevning gjennom skattesystemet:

Most people walk around with two healthy kidneys, one of  which they do not need. A few people get kidney disease that leaves them without a functioning kidney, a condition that often cuts life short. A person in the original position would surely sign an insurance contract that guarantees him at least one working kidney. That is, he would be willing to risk being a kidney donor if he is lucky, in exchange for the assurance of being a transplant recipient if he is unlucky. Thus, the same logic of social insurance that justifies income redistribution similarly justifies government-mandated kidney donation.

Hos Rawls er en rettferdig fordeling definert som en fordeling vi ville gått med på og blitt enig om bak uvitenhetens slør, altså i en situasjon der jeg ikke visste hvem jeg kom til å bli i samfunnet. Mankiw argumenterer her for at man i denne situasjonen da ville gjøre slike vurderinger: siden sannsynligheten for å trenge en nyre er liten, ville jeg ha et samfunn der alle som trengte nyre måtte få den. Altså er skattlegging av den rikeste prosenten moralsk likeverdig med å ta nyrene deres.

Det er et fascinerende stykke hyperbol. For det første argumenterer «venstresida» (som er Mankiws retoriske motstander i artikkelen) allerede med at alle bør ha rett til å få en ny nyre dersom de trenger den. Det er fullt mulig å gjøre helt uten å stjele nyrene fra andre mennesker. Det virker unektelig mer sannsynlig at folk bak uvitenhetens slør ville gått inn for universell tilgang på helsetjenester, heller enn statlige tvangstransplantasjoner.

I tillegg må det selvsagt nevnes at det er en vesensforskjell på arbeidsfortjeneste og nyrer: mens arbeidsfortjenesten i det store og hele er en sosial relasjon, er det vanskelig å hevde det samme om nyrer. At den sosiale relasjonen kan underlegges sosiale kontrakter og fordelinger er intuitivt noe annet enn at man skal kunne gjøre avtaler som fratar noen deler av kroppen.

Men begge disse to er egentlig på siden. Det vesentlige poenget her er at Mankiw forsøker å sette rawlsk rettferdig fordeling i skammekroken ved å skremme med nyretyveri. Men Rawls gjør selv særdeles tydelige begrensninger av dette prinsippet. Han presiserer at en rettferdig fordeling fordrer en omfordeling betinget av at visse politiske og sosiale rettigheter ivaretas universelt.*

Hvis man setter til side Rawls’ sett med rettigheter, er det nemlig fritt frem, og det er rart Mankiw ikke går lengre. Man kunne for eksempel drepe noen, slik at det ble mer igjen til resten.

Dette er et viktig poeng som treffer alt for store deler av den politiske og ideologiske debatten. At et element - for eksempel utjevning - har verdi for meg, impliserer ikke at det er det eneste som har verdi. Jeg argumenterer for sosial utjevning i skolen og hevder at det er rettferdig at skolen utjevner medfødte og sosialt arvede forskjell mellom barn. Det ville vært enklere å få til en slik utjevning dersom man holdt tilbake og aktivt hindret flinke barn i å lære noe som helst. Men det vil jeg selvsagt ikke gjøre. Det finnes andre verdier her i verden enn rettferdig fordeling av ferdigheter, og det er fullstendig uaktuelt å gjennomføre utjevningen ved å aktivt holde barn fra kunnskap og læring.

Og selv om jeg sier dette, kan jeg likevel holde fast ved at det ville være mer rettferdig dersom skolen maktet å utjevne forskjellene, for det er ikke mulig - for meg - å holde barna moralsk ansvarlige for forskjellene.

Mankiw kunne argumentert med at jeg, med denne logikken, burde lobotomere alle barn. Og fordi han bevisst da ser bort fra helheten, har han vakuøst rett: for en person som er monomant og eksklusivt opptatt av at barn skal være helt like, vil det være best å lobotomere dem. Men det er en sann påstand på et tomt premiss. Denne personen finnes nemlig ikke.