Tilbake til KRL

I 2006 ble Norge dømt i Strasbourg for brudd på den europeiske menneskerettskonvensjonen. Årsaken var faget Kristendom med religions- og livssynskunnskap, KRL. Resultatet ble at Norge endret faget. Det heter nå RLE – Religion, livssyn og etikk. På overflaten er imidlertid bare små detaljer endret. Hva er det som vipper dagens ordning over på den lovlige siden?

Dommen i Strasbourg mente særlig ett forhold ved KRL-faget var i strid med menneskerettene. Det var at faget ble undervist på en annen måte enn de andre fagene. Det var ikke samsvar mellom fagets formål (å fremme forståelse, respekt og dialog) og den tunge vektingen av opplæring i kristendomsopplæring og kristen kultur, som ifølge domstolen ble gjort på en måte som var annerledes enn i andre fag og kvalitativt annerledes enn for andre religioner. Det er lov å ha kvantitative forskjeller – forskjeller i mengde – men ikke kvalitative.

Domstolen slår også fast at et obligatorisk fag skal være objektivt, kritisk og pluralistisk. Det innebærer at opplæringen må være saklig og upartisk.

Norge fikk ikke instrukser av domstolen om hvordan man skulle gå frem for å gjøre faget lovlig. Norge reagerte med tre hovedgrep:

• Den viktigste endringer i læreplanen som følge av dommen, var at en tidligere prosentfordeling av opplæringen mellom de ulike religionene ble fjernet. Det er ikke lenger slik at læreplanen instruerer skolene om å undervise 55 % i Kristendom og 25 % i andre religioner, og 20 % filosofi og etikk. I stedet er dette opp til skolene – og dette bereder grunnen blant annet for at det går an å undervise i flere religioner samtidig, i sammenheng og opp mot hverandre.
• Navnet ble endret for å poengtere at dette ikke var en opplæring i kristendom, men en opplæring i religioner som inneholder en opplæring om kristendom.
• En rekke svært konkrete lovbestemmelser om faget ble fjernet (særlig viktige: «gi grundig kjennskap til Bibelen og kristendommen som kulturarv», «gi grundig kjennskap til evangelisk-luthersk kristendomsforståing og ulike kristne kyrkjesamfunn»). Disse ble erstattet av en mye mer nøytral lovtekst som sier at målet er å gi kjennskap om kristendommen.

I dagens landsmøtetale sier Knut Arild Hareide at KrF, dersom de får makt, har til hensikt å reversere i hvert fall to av de tre endringene. De vil gjeninnføre navnet «kristendom» og igjen fastslå en prosentsats (som jeg dessverre ikke fikk med meg, men jeg tror det var 50) for kristendomsdelen av faget.

Min vurdering er at dette høyst sannsynlig vil trå menneskerettene på tærne, ved å bevege seg farlig nært eller over grensen igjen. Som menneskerettsdomstolen påpeker er det ikke nok å se på formålet i faget og de formelle strukturene i læreplanen. Det er den faktiske utøvelsen av faget som har betydning. Om Hareide får viljen sin, vil dette oppleves som et svært sterkt signal om å returnere til det gamle faget.

Det er særlig dominansen til kristendom som trekkes frem som problematisk av kommentatorer av dommen. Det er mest naturlig å forstå Hareide som at han ønsker at denne dominansen skal gjeninnføres. Det er et maktovergrep, der flertallets ønske om kristning av sine barn gjennom skoleverket gis forrang foran mindretallets ønsker – enten de er ateister, muslimer eller jøder.

I praksis betyr det også en balkanisering av skolen langs religiøse skillelinjer. Da jeg gikk på skolen, ble jeg og innvandrerne tatt ut av klassen for å ha livssyn sammen. Om man gjeninnfører kristendommens posisjon i skolen, betyr det enda et insentiv for ateistiske og muslimske elever for å danne egne skolesamfunn. Det er en høyst uønsket impuls inn i en skole som har funksjonen som lim i et stadig mer multikulturelt samfunn.

Undervisningen i «vår kristne kultur» hører hjemme i samfunnsfag. Undervisningen i «vår kristne arv» er et spørsmål for historiefaget. Undervisningen om kristendom hører hjemme i et fag om religioner og filosofi. Sett utenfra er det fullstendig uforståelig at disse skal rotes sammen til ett fag – med mindre påstanden er at man bare kan forstå samfunn og kultur gjennom kristendommen. Og det er en forståelse så antikvert og arrogant at den ikke er verken den norske skole eller et folkeparti verdig.