Pining for the fjords

Simen Sætre, Fjordman. Portrett av en antiislamist, Oslo: Cappelen Damm, 2013.

Arnold Kling, The Three Languages of Politics, Amazon Digital, 2013.

Simen Sætres Fjordman er en helt ålreit bok. Den uautoriserte biografien har mange svakheter som sjanger. Det blir ikke bedre av at objektet for biografien så til de grader ikke ønsker å beskrives.

Dramaturgien i boka, en reise i Fjordmans fotspor, er en smule påtatt, særlig ettersom klimakset er såpass underwhelming. Sætres møte med Jensen gir ingenting ut over en bekreftelse på at Jensen har øvd inn mantraer og mangler vilje til å reflektere om den politiske betydningen av virkelighetsbeskrivelsen hans.

Men boka har en viktig styrke: den avmystifiserer Fjordmannen, og påpeker det som snart bør være åpenbart for alle: det fascistiske, det rasistiske, frykten og hatet skyldes ikke noe radikalt annerledes ved ham enn ved oss andre mennesker. Fascismen snakker ikke alltid i store, tyske ord under en smal bart.¹

For den brede offentligheten vil Fjordman alltid være koblet til spørsmålet om Behring Breiviks motivasjon for terrorhandlingene sine. Det er på mange måter synd. I en akademisk og filosofisk forstand er det i og for seg spennende å tenke gjennom grensene for ansvar på denne måten. I en rettslig forstand er det helt uinteressant. Men jeg syns det er synd at såpass mye tid brukes på akkurat 22. juli: en ekstremt usannsynlig terrorhandling, uansett hvordan Fjordman hadde formulert seg i sine essays.

Det er naturligvis viktig for både samfunnet og mange enkeltmennesker å forstå hvordan Breivik kunne bli en drapsmaskin. Men når søkelyset settes på Peder Are Nøstvold Jensen, er det mye viktigere for meg at Fjordmans essays og tanker utgjør en trussel helt uavhengig av terror, bomber, Utøya og Behring Breivik. Fjordmans tanker er, gitt at de blir tatt på alvor, en katastrofe for sivilisasjonen. Ikke fordi de oppfordrer til terror – det gjør de ikke. Men fordi de bygger på radikal mistro, oppfordrer til en retur til nasjonalistisk sjåvinisme, forsvarer en rasebasert isolasjonsidé, og bærer med seg alle de viktigste byggestenene for konklusjoner som suspenderer demokratiet og rettsstaten for å løse Den Store Saken.

De historiske erfaringene med denne cocktailen av ideer er entydig negative, i et spekter fra «litt skadelig» til Pol Pot. Men er dette egentlig en misforståelse? Jensen snakker stadig om at han aldri oppfordrer til vold. Han mener Sætre misforstår hva han skriver. Han forutser apokalypsen, ja, men oppfordrer ikke noen til å gjøre noe udemokratisk med den.

For Jensen poengterer at det ikke er en lek med ord han bedriver. Han mener, fullt ut, at det er sivilisasjonen vår som står på spill. Samtidig ser han på seg selv som en objektiv analytiker, ikke en revolusjonær lederskikkelse. Han kommer seg aldri helt ut av denne logiske hengemyren. Dersom det faktisk er sivilisasjonen som står på spill, og elitene våre med vilje leder oss inn i apokalypsen, og demokratiet er ute av stand til å gjøre noe med det, virker det jo rimelig å oppfordre til vold for å forsvare den. Jeg ville glatt oppfordret til attentater og væpna revolusjon dersom jeg trodde på Jensens virkelighetsbeskrivelse.

Kan det likevel være at vi misforstår hverandre? Arnold Kling vil hevde det. I hans korte boksingel The Three Languages of Politics hevder han at de fleste av oss tilhører en av tre politiske «stammer» – progressive, liberalere eller konservative. Disse har hvert sitt stammespråk, med en medfølgende foretrukket akse å beskrive samtiden over. Progressive foretrekker å beskrive samtiden og politiske utfordringer gjennom aksen undertrykket-undertrykker. Liberalere beskriver det meste over aksen frihet-tvang. Konservative ser samtiden som en kamp mellom sivilisasjon og barbari, der sivilisasjon er forstått som tradisjon.

Det er ingen tvil om at Fjordman befinner seg i sistnevnte kategori, og om Kling har rett, er det lett å demonisere dem som tilhører en annen stamme enn deg selv. Andre stammer velger en «fremmed» akse for å forstå verden, og det er lett å konkludere med at din motstander derfor gir blaffen i din. Når Fjordman skriver om bevaring av sivilisasjonen og forsøket på å unngå barbari, er det en hoderystende opplevelse for en norsk progressiv, som meg, blant annet fordi han setter undertrykket-undertrykker-aksen på hodet: plutselig er det hvite, norske menn som er de aller mest utsatte, sarte sjelene i denne verden, i akutt fare.

Men Kling fanger, etter mitt syn, ikke hele effekten av denne stammetilhørigheten. Ja, det former språket, men det former også løsningene. Det følger med en theory of society, eller i hvert fall en theory of politics, som har betydning for konklusjonene ut over hvilken språklig akse man beskriver den. Aksene peker, så å si, mot ulike konglomerater av foretrukken politikk.

Den konservative aksen har en medfølgende pessimisme med tanke på menneskets evne til tilpassing og forandring. Den konservative anskuelsen vurderer truslene ved fremtidens endringer i teknologi og kultur som større enn de sannsynlige fordelene, som når norske stortingsrepresentanter så for seg at fargefjernsyn ville ødelegge sosialt samkvem i landet. Dette gir konservative et blindfelt i fremtidsanalyser.²

Det er en av mekanismene som fanger Fjordman i hans dystopier. Han ekstrapolerer dagens problemer hundre år fremover, velger å holde alt annet likt, og ser Vestens undergang. Ettersom alle med øyne å se må se det samme som han, er det bare en forklaring på at de andre ikke reagerer: de er medløpere. Problemet er bare at alt annet holdt likt-delen er ravende urealistisk. Verden utvikler seg. Mennesker forandrer seg. Kulturer tilpasser seg.

Fjordmans andre store problem er confirmation bias. Den selektive bruken av anekdoter som grunnlag for å si noe om samfunnets tilstand på den ene siden, og muslimers kollektive tankeliv på den andre, gjør analysene hans vektet kraftig i retning hans egne hypoteser. Sætres bok får frem mye av dette hos Jensen.

Man må likevel ha forståelse for Jensen på dette punktet. Samfunnsdebatten, og særlig politisk debatt, følger akkurat det samme mønsteret. Anekdotene og de personlige opplevelsene er mediedramaturgi som fungerer. Man må ha case for å få troverdighet, heter det. Politikk skal ikke være bare tall og fakta, det må være virkelige mennesker. Virkelige mennesker som tilfeldigvis er enig med deg og som eksemplifiserer akkurat din vedtatte politikk, riktignok.

Jensens syn på at islam ikke kan sameksistere med «vestlig kultur» står seg ikke i møte med realitetene. Men det møtes som oftest ikke med realiteter. I stedet møtes det som oftest med anekdoter. Det er ikke merkelig at Fjordmannens disipler kan ha opplevd seg selv som særlig opplyste. De holdt i det minste standarden til de med makt.