Ding dong, the witch is dead

Når en stor lederskikkelse nå har kommet til veis ende, er det på tide å legge stridsøksen til side. Mang en lømmel vil gjerne ta med dansesko og full urinblære på besøk ved ditt gravsted. Men slik behandler man ikke de døde.

Det var ingen som var i tvil om at landet var i akutt krise da du tok over. Motsetningene mellom samfunnets ulike lag låste fast økonomien i ineffektive mønstre. Posisjoner og fordeler ble fordelt etter alt annet enn meritter. Det var klart at noen måtte skjære gjennom. Hva skulle det blitt av nasjonen, om ikke du var en slik som maktet å la tradisjoner være tradisjoner, og heller bygge et nytt samfunn etter rasjonelle kriterier?

Så fikk du heller tåle de hardbarkede tilnavnene dine motstandere ga deg.

På det verste var du ikke så populær, og kritikken haglet. Det var viktig for deg å ha nære allierte i vennligstilte land som støtte. Og som mange andre statsledere har opplevd før deg, fikk du oppsving i populæriteten når du samlet folket rundt en felles, ytre fiende.

Så, hvordan vil historiebøkene huske deg? Du brøt barrierer på så mange måter. Etter deg er det ikke de ypperste posisjonene forbeholdt en priviligert gruppe.

Ikke minst vil historiebøkene huske at du ble gjenvalgt, mer enn én gang. Trass den kraftige kritikken hadde du et folkelig mandat for din tøffe linje.

Men samtidig vil nok historiebøkene huske de tøffe metodene. Du lot deg ikke pille ved nesen, og de antidemokratiske kreftene som forsøkte å rive deg ned fra maktens tinder håndterte du uten skånsel. Noen vil nok mene du gikk for langt. Men de tar feil. Du gjorde bare det som var nødvendig. Man må knuse noen egg for å lage omelett.

Så hvil nå i fred, Hugo Chávez.