Ikkje få panikk!
Stan Cohen, kriminolog og sosiolog, døde i januar i år. Han er kjent for mye, men mer enn noe annet for hans utlegning av fenomenet «moralsk panikk».
Selv sa han visstnok ofte at han ville vært milliardær om han fikk en penny hver gang noen misbrukte begrepet. Jeg skal likevel gjøre et forsøk.
Cohen mente at moralsk panikk oppstår når samfunnet blåser opp en enkelthendelse, en tilstand, en person eller gruppe til en størrelse der de utgjør en trussel mot samfunnets verdier eller interesser. De som blåser opp problemet, kaller Cohen moralske entreprenører, og de som blir syndebukkene er folk devils – folkedjevler.
I Cohens bok Folk Devils and Moral Panics (1972) er hans kasus slåsskampene mellom mods og rockere på strendene i Sør-England. Egentlig var dette et lokalt ordensproblem med begrenset betydning. Men i den offentlige samtalen ble det koblet opp mot alle bekymringer folk satt med. Dette viste at ungdommen hadde mistet moralen. Det viste hvordan Gud hadde forlatt Storbritannia. Selv bekymringen for hva som skulle skje med Storbritannia i en postimperialistisk tid, ble tolket i lys av akkurat disse ungdommene.
I stedet for å håndtere fenomenet som noe konkret og foranderlig, projiseres alle bekymringer inn i problemet. Det kan ikke være slik at modsene og rockerne ganske enkelt slåss fordi de var ungdommer, likte å slåss, hadde litt mye fritid og sterke overbevisninger. Det var i stedet slik at slåssingen var konsekvensen av et Fall. Aktørene ble gjort til viljeløse brikker, styrt av de store Trendene. Og hver enkelt moralske entreprenør - medier, kirken, politikere, bedriftseiere - tok det hele som bevis for at akkurat deres bekymring var Den Store Bekymringen som kunne ødelegge landet.
Cohens ideer har ikke akkurat mistet relevans. Senest denne uken har vi hatt en større debatt om vi bør forby niqab i Norge. Det er et plagg som brukes av en bitte liten minoritet i minoriteten, og som NRK viste, er det en stor grad av come-uppance, eller «ungdomsopprør», som motiverer beslutningene om å gå med det. Likevel har flere land forbudt plagget. I Norge har vi også moralske entreprenører som forsøker å så panikk rundt et så marginalt fenomen.
Frps varaordfører i Moss og gruppeleder på Fylkestinget i Østfold, Erlend Wiborg, er et eksempel.
Meget viktig å ta tak i problemet med niqab før det blir større og flere blir påtvunget det #Brennpunkt
— Erlend Wiborg (@erlendwiborg) February 12, 2013
Dette er selvsagt ikke en moralsk panikk, slik Cohen beskriver det. I en ekte moralsk panikk inntar spørsmålet en størrelse som er helt ute av proporsjoner. I Norge er ideen om at dette er «meget viktig» heldigvis ganske marginal.
Poenget er altså ikke at det er feil å arbeide mot at kvinner skal føle seg tvunget til å gå med niqab. Det er et aktverdig mål. Men det er grunn til å advare mot å blåse opp problemer til et format de ikke faktisk har. Niqab har ikke nubbsjans til å bli en trussel mot samfunnets verdier eller holdninger. Det er ingenting som tyder på at plagget vil få utbredelse. Men det inngår i en diskusjon der folks underliggende bekymring for endringene i samfunnet kobles opp til islam.
I et intervju sier den belgiske historikeren Geert Mak kloke ord om nettopp dette. Han blir spurt om tall som viser at 42 prosent av belgiere mener islam er inkompatibelt med vestlige verdier.
– Vi omdefinerer vanlige storbyproblemer til å være svakheter ved islam, på samme måte som vi har omdefinert et bankproblem til å være en iboende svakhet med grekere.
– Hvis Europa er på vei mot harde økonomiske tider …
-- … så vil folk finne seg syndebukker. Du må ha ganske livlig fantasi for å gi muslimene, og spesielt de unge muslimene, skylden for bankkrisen. Problemet er selvfølgelig at folk flest har livlig fantasi.
Nettopp. Begrepene og forståelsen av offentligheten som ligger i Cohens moral panic, er i aller høyeste grad nyttige til å forklare hvordan vi flytter fokus fra de egentlige kildene til bekymring og forandring, over til en enkel fordømmelse av en konsekvens av forandringene. Og i den prosessen gjør vi håndterbare problemer til uoverstigelige moralske kriser.