Brekk et F-16

Jeg mener du bør være pasifist. La meg forklare.

Vi må rydde litt begreper først. Gjennom årenes løp har følelsesladde, nasjonalistiske ideer farget vår forståelse av begrepet. Pasifisme er blitt skjøvet inn i et hjørne der det blir forstått som en overbevisning, nærmest på linje med en religion – en total avvisning av vold som virkemiddel. Det er ikke en slik pasifisme jeg snakker om. Jeg er totalt uinteressert i hva du ville finne på dersom barnet ditt ble forsøkt bortført eller du ble truet med kniv.

I denne artikkelen skal vi forholde oss til pasifisme på det politisk interessante planet: er det fornuftig å gå til krig, eller ei. Og da er det allerede nødvendig å ta for oss neste teoretiske[anekdotiske] innvending: mener jeg at vi ikke burde forsvart oss mot den tyske invasjonen i 1940?

Jeg mener at heller ikke dette er relevant for dagens politiske bilde. Det foregår stadig invasjoner i verden, men det er bortimot utenkelig at et moderne demokrati skulle bli invadert. Og skulle så skje, er så mange ting annerledes ved et invadert demokrati kontra et angrepet eller invadert diktatur, at pasifismespørsmålet blir latterlig. For å vri på spørsmålet: som tysk statsborger i 1944, har du en moralsk plikt til å øve motstand mot invasjonen av Tyskland? Svaret er åpenbart «nei». Dagens syriske innbyggere er langt nærmere denne posisjonen enn den norske anno 1940.¹

Vi skal altså snakke om pasifisme slik det er aktuelt for oss i dag: er det riktig av oss, Nato, å bruke vår militære styrke til å drive krig i andre land – i all hovedsak diktaturer eller anarkier?

Slutt på selvforsvar

Krig er ikke selvforsvar. Alternativet til krig er (nesten) aldri at enda flere vil dø dersom vi ikke kriger. I Irak er rundt 120 000 sivile døde som en følge av krigføringen. Det er ikke utenkelig at noe tilsvarende ville blitt resultatet dersom invasjonen aldri fant sted, men det er svært usannsynlig.

Irak er et ekstremt eksempel. Kan ikke militær intervensjon også være kortsiktig, effektiv støtte for å oppnå et politisk mål? Kanskje det. I Libya, som hylles som det fremste eksemplet på denne «nye bølgen» av miniinvasjoner, døde et sted mellom 10  000 og 20 000 sivile. Det er en hel norsk småby. Det er tre ganger flere sivile tap enn Norge led under hele andre verdenskrig.

De sivile døde var stort sett ikke medskyldige, selv om de var irakere, afghanere, talibanere eller baathister.

Støtte til dagens krigføring krever et heftig moralsk fundament, som forsvarer slike sivile tap. Jeg mener ikke at et slikt fundament er umulig å finne. Mitt poeng er kun at et slikt fundament er påkrevd. Det er ikke selvsagt

Spørsmålene

Personlig ville jeg neppe akseptert at noen andre enn jeg selv byttet mitt liv inn i politisk regimeendring som gevinst. Igjen: å gjøre et slikt valg på andres vegne krever helt ualminnelig sterke, moralske argumenter. I disse argumentenes sted står ofte tradisjon: vi er vant til at stater har denne retten. Men det er ikke et moralsk argument.

Jeg kan ikke forstå at det finnes noe tenkbart moralsk argument (utenom nasjonalsjåvinisme eller untermensch-rasisme, som begge er av moten) som kan komme frem til at dette er greit utenom utilitarisme: ideen om at nytten i dette tilfellet veier opp for kostnaden. Dermed koker spørsmålene ned til dette: vi må vise at vi rasjonelt kunne forvente, ved krigens start, at gevinsten ved invasjonen er klart større enn kostnaden.

Libya er et flott eksempel. Ingen forsvarer Gadaffi. Men det er ikke spørsmålet her. Spørsmålene er tre: for det første, var det verd 20 000 sivile liv å bytte ham ut? For det andre: med hvilken sikkerhet kunne vi vite (og kan vi vite) før vi gikk til krig at han ville bli erstattet med noe bedre på lang sikt? For det tredje: hva ville utfallet blitt, og med hvilke sannsynligheter, dersom vi valgte andre virkemidler?²

Slik virkelighetens er i dag, blir kriger nesten alltid mer blodige, mer langvarige, mer ødeleggende for sivilsamfunn og mindre etterfulgt av demokrati enn det krigenes strateger og propagandister forutsetter. Det virker svært lite sannsynlig at kostnaden ved å fortsette å forhandle frem en løsning i Irak ville blitt mer kostbar enn krigen ble.

Tilsvarende fremstår det vanskelig å tro på at en humanitær innsats som bare nærmer seg de ufattelige, astronomiske summene som har gått til militær innsats i Afghanistan, ikke ville kunnet vinne the hearts and minds vekk fra Talibans middelalderske reaksjonisme. Og selv om man ikke hadde klart det, skal vi altså fortsatt argumentere for at reduksjonen av Talibans innflytelse var verd titusener av menneskers liv.

Naiv sjåvinisme

Hvis vi faktisk var interesserte i å komme opp med et moralsk argument som legitimerte disse sivile dødsfallene, ville vi veid dette opp med de alternative måtene å oppnå forbedringer for sivilbefolkningene. Det mest åpenbare er å fjerne restriksjonene på immigrasjon. Det koster, ingen tvil om det, men det ville kostet langt mindre enn krigføringen. Ikke minst fordi det ikke ville kostet liv.

Men det blir ikke engang vurdert. Det forteller oss at det ikke ligger et utilitaristisk moralsk resonnement bak beslutningene om krigføring. Det som faktisk ligger bak er en «naiv sjåvinsime», der vi er villig til å betale med våre egne penger og andres liv for å redusere trusselen mot oss selv. Denne sjåvinismen er, i tillegg til å være sjåvinistisk, altså naiv. For den samme impulsen som reagerer på fenomener som Saddam og Taliban med et ønske om å bombe dem tilbake til steinalderen, er også en kjerneårsak til at vestlige interesser er truet over hele verden.

For Saddam, Taliban, Gaddafi og Assad – for ikke å snakke om en lang rekke av de som fortsatt er our bastards, som saudiene – er nettopp produktet av forrige bølge sjåvinisme. Denne kaldkrigssjåvinismen var ikke fullt så naiv, men vel så sjåvinistisk, og den ga bortimot ingen av de resultatene den lovet. De færreste vil vel hevde i dag at den kalde krigens logikk bidro til å stabilisere verden, etter for eksempel cubakrise, vietnamkrig og Iran-contras.

Disse eksemplene understreker også hva som står på spill. Cubakrisen kunne endt med sivile tap i millionklassen. Det viste seg at både amerikanerne og sovjeterne da hadde vilje til å pragmatisk velge unilateral pasifisme i disse dagene. Det kan ha vært avgjørende for at det endte godt. Men andre eksempler viser oss at en tilsvarende impuls ikke fantes når det gjaldt land langt borte. Hadde cubakrisen skjedd et annet sted en ved USAs kyst, ville den kalde krigen fått en rask oppheting.Oppsummering

Krig i dag er blodig, uforutsigbart og dreper mange sivile. Utfallsrommet for krigføring er sprikende, og erfaringen viser at man må regne med varig destabilisering av regioner der krigføring har pågått. Samtidig er ikke alternativet til krig å gjøre ingenting. Vil vi hjelpe sivilbefolkningen, er ofte det enkleste å sørge for at de kan flytte seg til et annet sted. Uansett er det også sannsynlig at diplomati og politisk press vil kunne skape virkelige endringer for folk på bakken, slik vi for eksempel ser i Myanmar. Summa summarum er det svært sjelden at moderne krig vil være verd innsatsen – med mindre du diskonterer de sivile livene i Land Langt Borte som mindre verd enn ditt eget.

Det virker også åpenbart at den moralske og pragmatiske bevisbyrden ligger hos den som vil bruke våpnene, men det er helt gjennomgående i forarbeidene til de senere årenes militæroperasjoner at konsekvenser underdrives, at sivile tap ikke blir med i regnestykkene, og at egeninteresse regnes i noe annet enn menneskeverd. En slik moralsk avveiing gjøres altså av og til på papiret, men ved nærmere ettersyn holder ikke avveiingene mål.

Krig er ikke per definisjon galt. Det bare virker ikke. Derfor bør du være metodisk pasifist: aldri tro på krigens apostler, verken før, under eller etter bombene faller. Still heller spørsmålene: hva kommer ut av dette, og hva annet kan vi gjøre?