Død og krig

Bjørnar Moxnes trekker frem de kanskje viktigste sidene ved krigføringen i Afghanistan: konsekvensen for de uskyldige, sivile. Jeg er i stor grad enig. Det er likevel en liten fakta-høne som må plukkes.

Moxnes skriver at «ett av fire afghanske barn fyller aldri fem år». Barnedødelighet på 25 % ville plassert Afghanistan i verdenstoppen, over dagens «leder», Chad, som har 20 %. I virkeligheten er barnedødeligheten i Afghanistan lavere: per 2011 var den på 101.1 døde barn per tusen levendefødte, altså 10.1 %.¹

Misforstå meg rett: dette er stadig skyhøyt. I i-land ligger barnedødeligheten i gjennomsnitt på 7, altså 0.7 %. I Norge var den på 0.3 %. I utviklingsland er barnedødeligheten i gjennomsnitt 5.7 %. ²³

Vi har altså ikke klart å redde Afghanistan fra fattigdom og nød. Men Moxnes ser ut til å antyde at vi har gjort barnedødeligheten verre. Det er et litt lengre lerret å bleke. Hvis vi ser på utviklingen av barnedødelighet i Afghanistan fra 1990-2011, ser det ikke ut til at krigen i 2001 har påvirket statistikken nevneverdig. Den skarpe forbedringen i barnedødelighet avtok litt, men dette begynte lenge før 2001.

Legger vi inn en kurve for gjennomsnittlig barnedødelighet i verden, ser vi at Afghanistans forbedring er som forventet for verden. Verdens land har i gjennomsnitt redusert sin barnedødelighet i disse 21 årene med 45 %; Afghanistan 47 %:

Men dette er egentlig feil spørsmål å stille. Burde ikke land som har så stor barnedødelighet som Afghanistan ta igjen de andre landene raskere? Tross alt er jo barnedødelighet noe som i stor grad forebygges gjennom teknologi, medisiner og kunnskap som afghanerne ikke trenger å finne opp på nytt for å dra nytte av. Har landet forbedret seg mer eller mindre enn andre liknende land?

For å besvare dette spørsmålet kan vi se på andre land som var i samme situasjon som Afghanistan før krigen brøt ut. Vi ser konkret på land som ligger mellom 12 % og 15 % – Afghanistan selv lå på 13.2 %. Det gir oss et utsnitt på ti land. Hvis vi ser på deres utvikling side-ved-side, får vi dette bildet (som du kan klikke på for å se detaljene bedre):

Benin, Gambia og Togo har opplevd forbedringer omtrent som Afghanistan. Tanzania, Senegal, Etiopia og Uganda har opplevd markert større forbedringer. Senegal viser hvilke muligheter som fantes i denne tidsepoken, med en halvering på bare elleve år. Elfenbenskysten og Kamerun klokker inn med enda svakere utvikling enn Afghanistan.

Det er et interessant funn. Elfenbenskysten har vært gjennom krigføring og uro. Kamerun, derimot, har ikke noen slik historie å vise til. Årsakene til barnedødelighet i Kamerun ser ut til å være en lang rekke tropiske sykdommer. Men der andre land i området har greid å redusere barnedødeligheten til tross for disse utfordringene, har ikke Kamerun greid å bygge ut et helsevesen og forebygge disse sykdommene.

At politikk betyr noe, fremgår i det minste tydelig av denne grafiske fremstillingen. Disse landene var i lignende situasjoner da perioden begynte. De var ikke nøyaktig like fattige, men spredningen er ikke veldig stor. Mange av dem er geografisk sett i lignende klimatiske og sykdomsmessige situasjoner. Likevel skårer de så ulikt på noe så fundamentalt som døde småbarn.

Da invasjonen var et faktum, ga vestlige land klare lovnader om å gjøre svært mye for Afghanistan. Det er helt åpenbart at man kunne oppnådd mer, når flere land sør for Sahara har klart å redusere barnedødeligheten mer enn Afghanistan.

Det er nok likevel lite trolig at Taliban, som styrte Afghanistan før 2001, ville klart å gjøre mer. Det gir meg liten grunn til å tro at barnedødeligheten ville vært lavere uten invasjonen. På den andre siden er det heller ingenting som tyder på at den ville vært høyere. Den ser for meg ut som den bare har fulgt trenden.

For de døde barna spiller det hele liten rolle. Enda en visjon om å invadere for å trygge liv har spilt fallitt. Det er ikke særlig overraskende, men elleve års krig har ikke klart å endre på at Afghanistan beholder sin posisjon som et særdeles utrygt og særdeles håpløst land å bo i.