Vi, de velgende

ADVARSEL: Store spoilere for Game of Thrones - alle bøkene og følgelig langt forbi dit tv-serien har kommet!

I George R. R. Martins Game of Thrones-univers eksisterer det et hjemland – Westeros – modellert på de britiske øyer, et stort utland med fremmede sivilisasjoner, og en usivilisert, livsfarlig villmark full av skrømt nord for den gigantiske ismuren. Tradisjonen med å bruke denne trioen av «oss», «dem» og «de som ikke engang er dem» stammer tilbake fra Tolkiens fantasyverden.

Mange andre har kommentert den ganske eksplisitte rasismen som kommer til syne i slike verdener. I Tolkiens Middle Earth er «southerons» grunnleggende onde, mørke i huden, lukter stygt, og synes å foretrekke en allianse med selve dødsengelen Sauron foran å slutte fred med de lyshudede, siviliserte folkene fra nord.

Men Game of Thrones går et steg videre. Mens «utlendingene» i mye fantasylitteratur er ren staffasje og ytre trussel, er vesentlige deler av handlingen i Game of Thrones lagt til nettopp utlandet. Gjennom å følge Daenerys (Danys) ekteskap med kongen – khalen – over dothrakiene (tilfeldigvis et illeluktende, brutalt krigerfolk som anser offentlig sex og tilfeldig, dødelig vold som det ypperste innenfor underholdning) og senere hennes erobringer i de egentlig identiske men likevel evig krigende ørkenslavebyene (med pyramider, og der folket har gjeninnføring av dødelige slåsskamper på offentlige stadioner som sitt viktigste eneste politiske krav), får vi se mer av hva som foregår utenfor Westeros.

Men også i nærkontakt forblir utlendingene klisjeer og pappfigurer. En god analyse av hvorfor dette skjer er at i Game of Thrones legges det til grunn at utlendingene er sin kultur, mens protagonistene fra Westeros beholder en kritisk distanse. Braavos er Venezia, følgelig oppfører alle braavosi seg slik Martin antar venezianere oppførte seg. Dothrakiene er mongolske hestekrigere, følgelig gjør de slik mytenes hestekrigere gjør i Martins hode. Mens utlendingene bare reagerer slik de må ut fra sin forutbestemte kulturelle rolle, kan protagonistene i fortellingen agere ut fra egne overbevisninger, strategier, og analyser – og ikke minst velge selv.

Den mest overtydelige eksemplifiseringen av dette er Daenerys tjenestepiker Irri og Jhiqui, kjent for sin catchphrase «it is known». Her fra en scene før Daenerys drageegg klekker:

‘Dragons are gone, Khaleesi,’ Irri said.

‘Dead,’ agreed Jhiqui. ‘Long and long ago.’

Viserys had told her that the last Targaryen dragons had died no more than a century and a half ago, during the reign of Aegon, who was called the Dragonbane. That did not seem so long ago to Dany.

‘Everywhere?’ she said, disappointed. ‘Even in the east?’

Magic had died in the west when the Doom fell on Valyria and the Lands of the Long Summer, and neither spell-forged steel nor stormsingers nor dragons could hold it back, but Dany had always heard that the east was different. It was said that manticores prowled the islands of the Jade Sea, that basilisks infested the jungles of Yi Ti, that spellsingers, warlocks, and aeromancers practiced their arts openly in Asshai, while shadowbinders and bloodmages worked terrible sorceries in the black of night. Why shouldn't there be dragons too?

‘No dragon,’ Irri said. ‘Brave men kill them, for dragon terrible evil beasts. It is known.’

‘It is known,’ agreed Jhiqui.

It is known.  Når et du selv vet er identisk med det som er kjent, opphører du å være agent. Det upersonlige it er kulturen, og Irri og Jhiqui er kulturen, ned til det punktet at de Ole-Dole-Doffen-aktig fullfører hverandres setninger. Merk også hvordan Dany forholder seg kritisk til det som «er kjent». Senere skal hun utøve flere kritiske blikk, blant annet ved å revolusjonere det politiske systemet i utlandet, sette slavene fri og skape et samfunn i hennes eget, lyse bilde. Hun skal messiansk velge å sette til side det som bare er til fordel for det hun vil, hva som kan være.

Danys historie har gjenklang i hvordan vi ser på vår «andre», som ikke-helt-tilfeldigvis også bor i varmere strøk og lever under det vi mener er autoritære og udemokratiske kår. Når man leser Fjordman om muslimer, er det slående hvor lite agens det er i hver enkelt muslim. Selv om de tilsynelatende er fredelige nå, og svarer at de ønsker å leve i fred og bli integrert i vesten, men bare vent til de blir mange nok: da kan en eller annen Sauron trykke på en knapp og iverksette undertrykkingen. Eller enda mer presist: det vil skje av seg selv, for det er slik det alltid blir når muslimer kommer i flertall et sted. I hvert fall på 600-tallet. Muslimene er programmerte. It is known at muslimer er spesielt religiøse. It is known at muslimer undertrykker kvinner. It is known at islam hater Vesten. En muslim er en muslim er en muslim.

Et eksempel på det ovennevnte, som vi også hadde med i Motgift, er fra Bruce Bawers Surrender.¹ Her viser Bawer til karikaturstriden, der et av mange forsøk på å roe gemyttene var et møte mellom statsministeren og islamsk råd. På pressekonferansen etterpå manet representanten fra islamsk råd til ro og fordragelighet, og så frem til å leve i fred. Men Bawer lar seg ikke lure. Muslimer er sin kultur, og Bawer «vet» jo (it is known!) at islam forbyr fred med ikke-muslimer. En muslim kunne umulig mene at det var greit å leve i Norge uten å underkue ikke-muslimer. Derfor konkluderer Bawer med at det hele var en kodet melding: det hele var en referanse til «freden» som fulgte etter at Vesten hadde blitt underkuet av islam. It is known.

Når man nekter å se forskjell på generalsekretæren i islamsk råd i Norge og de aller mest rabiate koranfortolkerne, er det blant annet fordi vi ikke ser forskjell på «folk der nede». Mens vi vet i detalj hva som er forskjellen på å være døpt i statskirka og senere komme tilbake kun for sin egen begravelse på den ene siden, og å være dypt involvert i en karismatisk kristensekt på den andre siden, og Jehovas Vitner på den tredje (!) siden, ser vi «muslimer» som én masse. Slik er de, it is known.

I tillegg har vi en tendens til å frata den andre muligheten til å forholde seg strategisk til egen kulturell praksis. Mens vi kan anerkjenne at de første kvinnelige prestene operererte innenfor et patriarkalsk system og derved forandret det, tror vi ikke på de tilsvarende fenomenene innenfor den fremmede tradisjonen, fordi vi ikke ser nyansene. Og dette poenget tror jeg strekker seg langt videre enn til den rent islamhatende sfæren. Dette er et problem vi alle har når vi prøver å forstå noe vi ikke selv er en del av.

Bruddet med for eksempel en patriarkalsk tradisjon (og en slavetradisjon, Danys!) foregår som oftest gjennom uthuling innenfra, der endringsagentene hele tiden må streve for å beholde tilstrekkelig legitimitet internt. Dermed vil en typisk agent, sett utenfra, se ganske vanlig ut. Bruddet vil ikke være tydelig. Utenfra kan man ta seg i å fortvile: «Denne personen har jo skjønt prinsippene! Hun har jo sett lyset! Hun vet jo hva hun vil! Hvorfor fortsetter hun da å gjøre [patriarkalsk praksis x]?» Men slik er det å være menneske. Det absolutte bruddet er det sjeldne – selv om det er viktig å si at det ikke er  noe galt i det i seg selv.

Endringer kan gjøres ved å forholde seg strategisk og kritisk distansert til kulturen, ved å hente frem de elementene som gir din sak støtte og skyve vekk det som ikke passer, men samtidig holde seg selv innenfor. Kulturen er dynamisk, og din måte å fortolke den på er formativ.

Men i det øyeblikk det du vet kollapser inn i det som er kjent, kan ikke denne endringsagenten finnes. Uten kritisk distanse, ingen agens. Da må vi heller lage oss flotte historier om hvordan en blond, utenlandsk frelsere skal komme ridende og frigjøre alle slavene ved trylleslag. Men heldigvis finnes slike pappfigurer bare i vårt eget hode. La oss unngå at de kommer i veien for de faktiske menneskene.