Underlig modell for mennesker

KrFs Dagrun Eriksen vil betale 50 % av inntektstapet dersom småbarnsforeldre tar seg fri fra jobben. Dette har de beregnet kostnaden på til én milliard – basert på forutsetningen om at 10 % av familiene vil benytte seg av tilbudet. Et «romslig anslag», mener Eriksen.

Det er en feilberegning av relativt heftige dimensjoner.

For det første må man jo betale alle de som allerede arbeider deltid. Det er i seg selv langt mer enn 10 %. I befolkningen mellom 25 og 54 år, der de fleste småbarnsforeldre befinner seg, er det 1 667 000 yrkesaktive. 283 000 av disse er deltidssysselsatte. Her er det allerede 17 % av befolkningen som er deltidssysselsatte. Jeg har ikke funnet tall som gjelder eksplisitt for småbarnsforeldre, men det er ingen grunn til å tro at det er under dette gjennomsnittet: småbarnsforeldre er yngre enn snittet for denne gruppen, og mange velger nettopp å arbeide deltid for å være med barna fra før.

Vi er snille med KrF, og sier at det allerede er 17 % av småbarnsforeldre som skal få sin fritid finansiert av staten.

For det andre må det hele bero på en misforståelse av grunnleggende økonomisk teori. Folk velger hvor mye de vil jobbe og hvor mye fritid de vil ha basert på en vurdering av hvor mye inntekten er verdt versus hvor mye fritida er verdt. Disse vurderingene er fallende med mengden: Hvis du arbeidet 23 timer i døgnet, vil du verdsette en ekstra time fritid meget høyt. Hvis du derimot bare arbeider to timer, vil ikke enda en time fritid være så attraktivt sammenlignet med den friheten og gleden arbeidet gir.

Poenget i økonomisk teori er at folk utvider mengden de arbeider frem til verdiene er like, altså at det de går glipp av ved å gå en ekstra time på jobb er nøyaktig like mye verdt for dem som inntekten de går glipp av ved å la være. Hvis det ikke var slik, ville jo folk jobbe mer eller mindre og bli mer lykkelige.

Nå er selvsagt ikke verden så enkel. Arbeidsgivere kan øve et press på arbeidstakerne til å jobbe mer enn de vil, og folk kan på forskjellig vis bli avhengig av jobben sin, eller utvikle en sterk aversjon mot jobben sin, eller mistrives hjemme, osv. Men disse tilfeldige effektene virker i alle retninger – det er dermed god grunn til å tro at, som en omtrentlig tilnærming, er teorien korrekt.

Men hva da hvis du plutselig betaler halvparten av inntektstapet? Da endrer dette regnestykket seg dramatisk. Der du tidligere måtte gi avkall på 200 kr inntekt for å være hjemme en ekstra time, og du så at dette var like mye verdt for deg som denne timen fritid, må du nå plutselig bare gi avkall på 100 kr.

Økonomisk teori forutsier derfor at alle vil benytte seg av dette tilbudet. Det er imidlertid også for enkelt. To faktorer vil dempe dette: For det første er folk i dag trolig begrenset oppad i hvor mye de får lov til å jobbe. Arbeidsmiljøloven hindrer folk i å jobbe mer enn 40 timer per uke for samme arbeidsgiver, men noen har sannsynligvis et optimaliserende punkt over dette (men ikke langt nok til å skaffe seg en bijobb). I så fall er verdien av en ekstra time arbeid over verdien av fritid, og at staten subsidierer fritida vil ikke nødvendigvis vippe dette regnestykket over.

For det andre er det mange som er ufrivillige deltidsarbeidere. Disse arbeider så mye de kan - og de ville verdsette en ekstra time arbeid (og inntekten fra den) høyere enn fritida si. At staten betaler ekstra for fritida vil derfor ikke nødvendigvis vippe dette.

Det tredje er at gevinsten ved å arbeide mye i karrierepregede bransjer er større enn den rene inntekten. Arbeider du syttitimersuker som forsker eller advokat kan du oppnå en karriere, og den kan være mye verd for folk (både inntekts- og prestisjemessig). Dermed klarer ikke staten nødvendigvis å overby denne gevinsten.

Men i all hovedsak er det altså grunn til å tro at folk naturligvis vil velge å få gratis penger av staten og bli hjemme 20 % for å være med barna. Hvis ikke, skulle vi observert at folk arbeidet mer enn de gjør i utgangspunktet. KrFs 10 %-anslag er horribelt galt: Basert på disse resonnementene vil vi nok havne nærmere 70 %, selv om ikke alle vil ta ut maksimal effekt. Kostnaden blir i så fall minst femdoblet.

Hvis politikerne faktisk vil legge til grunn at folk er så lite elastiske i ønsket om arbeidstid, åpner det jo for mye interessant politikk. Eksempelvis kan vi forlate ideen om at høye trygdeytelser lokker folk ut av arbeidslivet. Det er også bare å innføre sekstimersdag, for nitti prosent av oss vil tydeligvis jobbe mer enn dette uansett. Det bør heller ikke være noe problem å utvide arbeidsledighetstrygd i flere år.