Korsfestet seg selv
Audun Lysbakkens pressekonferanse var spesiell. Etter først å ha argumentert overbevisende for at hans feil langt fra er unik i forvaltningen, og at han langt på vei hadde ryddet opp i et helt departements dårlige rutiner på en knapp uke, kunngjorde han at han likevel tok konsekvensene av de feil departementet hadde gjort og gikk av. Tilbake satt journalister og tilskuere med et inntrykk av at en prinsippfast og ryddig mann nå er tapt for politikken, og tapt for statsadministrasjonen.
Den nærmeste parallellen blir Jesus: etter først å ha vist folk at vi alle var feilbarlige, og deretter gjort sitt for å rydde opp i dette, velger han å la seg korsfeste på vegne av oss alle. Forskjellen er vel at Lysbakken ikke er en del av et beskyttende dynasti på farssiden, slik Jesus var.
Spøk til side: Når man går på en sak som ikke krever det, er det to mulige årsaker. Enten finnes det mer grums der ute som man håper blir glemt gjennom et slaktoffer til mediene, eller så skyldes det at større mål settes foran prestisjetapet. Et slikt større mål er selve SV. Og årsaken til at Audun Lysbakken nå går av der han egentlig godt kunne fortsatt, er at verdien av regjeringsdeltakelse nå vipper rundt nullpunktet for SV.
Med vikarbyrådirektiv og klimamelding på trappene, mangler det ikke på muligheter til å posisjonere partiet utenfor regjeringen på en såkalt «god sak». Det er også, såvidt, i tide for å gjenreise partiet før valget i 2013. Og tenker man slik, kan det fascinerende nok bli en styrke for SV at Lysbakken havnet inn i dette rotet.
Resonnementet er slik: For det første har Lysbakken nå fått sin dåp som medie-skyteskive og overlevd. Han er en veteran. For det andre klarer han trolig å komme ut av dette med et inntrykk av at rotet lå hos byråkratiet, ikke den politiske ledelsen. Altså hefter ikke problemene ved ham. For det tredje vil et valg av ham som leder føre partiet ut av regjering raskere. Da koster det lite å gå.
På landsmøtet denne helgen kan SV da velge: enten Audun Lysbakken som leder eller fortsatt regjeringssamarbeid med en annen leder. SV kommer til å velge det første. Det er pussig nok Jens Stoltenberg som taper mest på det scenariet. Når det nærmer seg valg, er det slett ingen fordel å måtte ut i kompromiss-land for å finne et nytt regjeringsgrunnlag. Det er også duket for kraftig kritikk av Arbeiderpartiets miljø-, asyl- og arbeidslivspolitikk.
Dermed setter SV, til slutt, sin egen oppslutning foran de faktiske resultatene de oppnår i regjering. Det vil koste på kort sikt, for miljøet, asylbarna, uføre og vikarbyråansatte. Men Lysbakken og hans apostler i SV håper denne planen skal gjøre at SV gjenoppstår i tide før valget i 2013. Spørsmålet er om flekkene på den røde kjortelen er så stygge at de hindrer rekrutteringen av nye disipler.