Dialogens høysang

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 20. januar 2012.

For oss diplomater er verden en uendelig Sareptas krukke av oppgaver. Avtaler skal inngås, handelen skal gå rundt, onde regjeringer skal styrtes, iranske vitenskapsmenn skal, vel, pensjoneres og… hysj! Hørte dere det? En kattunge er i nød et sted i verden!

Nuvel. Det er altså nok å gjøre for oss diplomater. Og det er med stor ydmykhet jeg har viet mit liv og min gjerning i diplomatiets tjeneste. For meg, og for det lille landet jeg representerer, er det ett ord som mer enn noe annet symboliserer våre fremtidsdrømmer og -visjoner. Det ordet er «dialog».

Dialog er faktisk så viktig at jeg daglig setter til side mine alminnelige oppgaver, som altså (i all beskjedenhet) er å redde land i nød, og holder en lang monolog om dialog. Som denne.

I gamle dager var dialog så enkelt. Man kunne samle kongene rundt et lunsjbord, for eksempel i Versailles, og bli enige. Så ble det slik. Men nå er alt mer fragmentert. Det finnes grupper, partier og bevegelser som står frem med minst like mye makt og legitimitet som de offisielle regjeringer. Dialogen må strekkes ut og nå ned i dypet av disse gruppene, selv om vi deler få av deres verdier.

Lenge var Vesten motstandere av å snakke med disse gruppene. Er det ikke å forhandle med terrorister, når man hører hva Hamas har å si? Er det ikke å undergrave demokratiske spilleregler når man låner øre til antidemokratiske krefter? Nei. Jeg synes ikke det. Og jeg tror Vesten har tapt mye på å innta denne antikvariske posisjonen.

Men vi kan naturligvis ikke stå igjen helt uten moralsk kompass og medfølgende grenser for vår dialog. Særlig når man er utenriksminister i et lite land med bare ganske liten forstand, er det riktig og viktig å sette ned foten. I dag har jeg satt ned foten. Jeg diskuterer ikke med
EØS-motstandere.

Disse plebeierne og sjarlatanene stiller spørsmål ved nødvendigheten av felleseuropeiske agurk-, vikar-, post- og overvåkingsregler. Vi må vise fasthet og styrke overfor disse kreftene. En åpen og udogmatisk debatt om slike grunnleggende spørsmål ved vår samfunnsstruktur vil ramme oss hardt.

Tenk, for eksempel, om resultatet av en slik dialog skulle bli en folkeavstemning. Da ville jeg ikke lenger være utenriksminister for et ganske lite land.

Og apropos ingenting, her er et foredrag med Jonas Gahr Støre: