Nei til dilemmaer!

Erst kommt das Fressen, dann kommt die Moral.
– Bertolt Brecht, 1928.

Minervas scenekunstkritiker Nicolai Strøm-Olsen har sett Bertholt Brechts Det gode menneske frå Sezuan på NationalteateretDet norske teatret, og han er uhyre misfornøyd. Jeg har ikke sett det selv, og skal derfor ikke uttale meg om scenografi, regi, tempo og kostymer, som ifølge Strøm-Olsen er riktige etter en for meg ukjent fasit for Brecht-stykker, men samtidig kjedelige, trege og lite troverdige.

Stykket kjenner jeg imidlertid, og jeg kan derfor si litt om hans mer politiske innvendinger. Det er ikke vanskelig å være enig med Strøm-Olsen i at Brechts stykker fortjener å analyseres politisk. Det er selvsagt politiske budskap. Gjennom Det gode menneske… settes mange såkalte «verdispørsmål» på spissen: Hva betyr det egentlig å være god? Er det onde menneske patologisk, medfødt eller korrumpert? Er det onde mennesket en sosial nødvendighet?

Strøm-Olsen bruker mange ord - også i Dagbladet – på å avsløre at Brecht skriver teater av politisk betydning, og irriterer seg over at anmelderne i andre organer ikke vurderer det politiske budskapet. Det interessante er mot hva slags teater dette eventuelt skulle kontrasteres; letingen etter teater som ikke har noe politisk budskap og ikke kommuniserer verdier vil bli lang og fruktløs. Altså: finnes det u-politisk teater?

Svaret er trolig dette: hvis det finnes upolitisk teater, er det elendig teater. God kunst er god kunst nettopp fordi det rører ved våre holdninger og verdier. Og våre holdninger og verdier er kilden, eller bør i det minste være kilden, til våre politiske prioriteringer.

Dersom moralen i Det gode menneske… hadde vært at alle mennesker kan bli gode dersom de bare starter en liten bedrift, ansetter noen folk og gir til veldedighet, slik for eksempel deler av Les misérables kan forstås, har jeg en mistanke om at Strøm-Olsen ikke ville hadd så mange innvendinger mot at stykket ble diskutert ut fra teaterfaglige kriterier.

Har jeg rett i det, er det altså grunn til å tro at vi ikke egentlig har å gjøre med en kritikk av teatre som setter opp Brecht, slik det tilsynelatende kan se ut, men en uenighet med Brecht. Det er greit nok. Det ville jo være liten grunn til å sette opp teatre for å drøfte moralske spørsmål alle er enige om svaret på. Men Strøm-Olsen nærmer seg altså en kritikk av at stykkene blir satt opp i seg selv, ut fra premisset om at dette er sosialistisk propaganda og smaker av 70-tallet. Det er noe ganske annet.

Men vi lar det ligge. Over til uenigheten. Også her gjør Strøm-Olsen det usedvanlig enkelt for seg selv. I stedet for å diskutere det moralske dilemmaet som stykket presenterer - som for eksempel kan beskrives som at i vår streven etter å bevare oss selv kan vi alle tvinges til å gjøre handlinger vi selv ville vurdere som umoralske - velger han å post hoc avskrive stykket med henvisning til at forfatteren forsvarte kommunismen i DDR - ti år etter.

Logikken ser ut til å være slik: Fordi Brecht støttet DDR¹ og skrev teater med budskap er Brechts budskap moralsk ekvivalent med å støtte DDR. Det er tilsvarer ganske presist å hevde at Sult og Victoria er nazipropaganda.

En ting hadde vært om Det gode menneske… var et stykke som eksplisitt oppfordret alle til å slutte rekkene bak DDR eller Sovjet. Men stykket er skrevet i 1942, og det behandler ikke kommunisme eksplisitt. Det spør seg selv om folkelige, vanlige, umoralske handlinger kan være et resultat av det samfunnssystemet de vokser frem i. I 1942 er spørsmålet, i Tyskland, av en temmelig akutt karakter. Det er et helt åpenbart moralsk problem. Det er også intenst aktuelt i våre diskusjoner om terrorister, islamister, soldater som tisser på muslimer og hvorvidt vi skal drive oljeutvinning med begrunnelse i at hvis vi ikke gjorde det, ville andre gjøre det enda mer umoralsk.

Du skal etter mitt syn være utrolig ensporet for å bare se i Sezuan en propaganda for Sovjet. Stykkets tema er et evig moralsk dilemma, ikke minst internt i kommunistiske samfunn. Og skal du først ha med konteksten, er det kanskje lurt å se på noen Brecht-sitater der kommunistiske ledere får på pukkelen (med Brechts karakteristiske, dobbeltbunnede formuleringsevne):

Dess mer uskyldige [de tiltalte i Moskva-prosessene] er, jo mer fortjener de å bli skutt.

The Secretary of the Writers Union
Had flyers distributed in Stalin Way that said
That the People had frivolously
Thrown away the Government’s Confidence
And that they could only regain it
Through Redoubled Work. But wouldn’t it be
Simpler if the Government
Simply dissolved the People
And elected another?

Påstanden jeg kommer med er denne: Det finnes altså, muligens, ikke en monolittisk enhet som heter «kommunisme», der alle som har vært i berøring med den er smittet og som gjør deres vurderinger og spørsmål besudlet.

Monologen som avslutter stykket på NationalteateretDet norske teatret er en av flere mulige avslutninger på stykket. Den er skrevet på et senere tidspunkt - så vidt jeg kan forstå i 1948, men her er jeg på litt tynn biografisk is. I monologen insisterer Brecht på at vi må lage et samfunn som gjør det mulig for folk å være gode. For Strøm-Olsen ser dette ut til å ha en veldig bestemt tolkning: ettersom hovedpersonen ble ond idet hun skaffet seg en fabrikk og utnyttet folk til å arbeide for seg, er moralen at alle må være undertrykte for å være gode.

Men det moralske budskapet er jo vesentlig mer komplekst enn som så. Årsaken til at hovedpersonen blir ond, er jo et forsøk på å redde seg selv fra undertrykkingen. Brechts budskap kan altså her like gjerne fremstilles som at vi må skape et samfunn der man ikke trenger å utnytte andre for å redde seg selv - der det å være fabrikkeier ikke impliserer at man utnytter andre. Satt i den konteksten, snakker Brecht her om minstelønn, foreldrepermisjon, sosialhjelp, forbud mot barnearbeid og subsidiering av utdanning.

Brechts stykke er ikke noe forsvarsskrift for DDR, eller stalinisme, eller kommunisme. Det trekker opp et etisk dilemma. Det overlater til og med tolkningen til tilskueren. I min lesning fordi det er nettopp det som er utfordringen for ethvert tenkende menneske: hvilket samfunn skaper en virkelighet der det ikke er en motsetning mellom overlevelse og moral. I Strøm-Olsens lesning er dette fordi «selv en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god». Men den konklusjonen kan du ikke komme til av å se stykket for seg selv. Den konklusjonen drar han fordi han vet hva Brecht ville svart.

Slik tar man altså politiske budskap på alvor gjennom Minervas anmelderi. Ikke la budskapet utfordre deg, det kommer fra en kommunist. Angrip mannen, vi liker ikke ballen. Nei takk til moralske dilemmaer som utfordrer oss.