Semaforpolitikk

Nok dagsaktualitet på bloggen. I dag går vi over til modellbygging og teori.

Den en-aksede måten å forstå politikk på er langt på vei utdatert. Den enkle høyre–venstre-aksen fanger ikke opp mange av de viktigste skillelinjene i politikken; det er ikke vanskelig å finne eksempler på dette i dagens situasjon i Norge. Men enda viktigere er det at denne skalaen ikke fanger opp viktige likheter mellom partiene.

Jeg liker å tenke på politikken slik, som et toakset kart. Det er ikke helt enkelt å komme frem til perfekte merkelapper på ytterpunktene, men jeg har ofte falt ned på «egalitær—elitistisk» som den ene skalaen og «autoritetstro—autoritetskritisk» som en annen.¹ Nå fanger ikke dette opp alle verdens politiske motsetninger, men jeg tror det fanger den norske virkeligheten ganske godt.

Siden det snart er syttende mai, passer det jo bra å lage rutete og fargerike illustrasjoner av dette:

Eksempelet datalagringsdirektivet illustrerer hvordan den røde kvadranten kan møte den grønne (som altså i dette tilfellet markerer liberalisme, ikke agrarpopulisme). Avstanden mellom partier, og ideologier, er altså ikke en konstant, men noe som avhenger av sak. Er saken rent vertikal, kan vi få et cluster av enighet mellom libertarianere og kommunister. Er saken rent horisontal, blir liberalistene og de konservative smelta sammen. ²

Den øvre halvdelen hviler seg tungt på og liker autoriteter, deriblant sin egen autoritet, og foretrekker kongehus foran demokrati, politi foran personvern (jeg skrev nesten politi foran rettsstat), stat foran kommune, statskirke foran ateisme, store bedrifter foran små, oljefond foran småinitiativ, stabilitet foran prinsipper, velstand foran miljø. Det er en pragmatisk, maktorientert, og traust forvalterhalvdel; konservative i alle ordets forstander.

Etter min mening er det videre slik at at mengden av politikkens betydning ligger i nettopp de sakene som skiller vertikalt, mens mengden av den politiske debatten ligger i sakene som skiller horisontalt. Vi later som om den politiske offentligheten handler om fordeling, økonomi og makt, mens det i virkeligheten finnes en totalt fastlåst konsensus om alle disse spørsmålene i landet. Det virkelige jerntriangelet i Norge er mellom Arbeiderpartiet, Høyre og media.

Problemene blir to:

1) Partier som uttrykker ideer som filosofisk og prinsipielt er velbegrunnede og populære, trykkes ut i periferien og blir til maktesløse stemmer. Et eksempel er at det bare er marginale venstrepartier som står for det samme standpunktet som omtrent halvparten av befolkningen i politikken knytta til bombing av fjerne land. Datalagringsdirektivet trykkes gjennom tross at to tredeler av partiene i regjeringen, fem sjuendedeler av partiene på Stortinget og strengt tatt en majoritet av representantene på Stortinget var skeptiske.

2) Det at makta i praksis heves over en hver demokratisk innflytelse, åpner rommet for populistiske partier, altså i dette tilfellet Frp. Frp er selvsagt hjerteskjærende autoritetstro og elitistiske i kriminalpolitikken, men samtidig ekstremt egalitære og autoritetskritiske når det er enkeltskjebner som legges frem. Dermed poengterer de hvordan den politiske virkeligheten slett ikke har latt seg forme av valg mellom de to «sidene» i politikken. De kan bevege seg fritt og nekte å se sammenhenger i sin egen politikk fordi det er evig nok grunnlag til å få 20 % ganske enkelt ved å definere seg som fiender av makteliten.

Nå kom jeg i hvert fall på hvorfor jeg syns det bare er tragisk å drive med politisk arbeid i #dettalandet… Ære være alle som prøver!