Bekymringer i utvalg

Den libyske revolusjon skråstrek militærkupp går sin skjeve gang, og min posisjon er stort sett uforandret: det var veldig gode argumenter for en intervensjon for å forhindre et benghazisk blodbad, men FN-mandatet er alt for bredt og den fransk-amerikanske ledelsen av operasjonen er alt for fremtredende. Fra et aktverdig formål kan vi veldig raskt havne i en situasjon der vesten enda en gang støtter en opprørsgruppering av hensyn til at vi nå har prestisje i å «vinne», og tap av sivile liv i Libya blir raskt til en kalkulert risiko. Som vanlig tilflyter krigens gevinster lederne, mens kostnadene bæres av folk flest.

Det kommer mange, og ulike, bekymringsmeldinger om Libya og opprørsbevegelsen der nå. Jeg vil understreke at jeg ikke tror det finnes noen konspirasjon. Jeg tror på aktørene i spillet om Libya, og at det ikke er mer kompliserte forhold enn det vi kan se. Men her er poenget: vi må også se. Skal man ta den norske debatten på alvor, er situasjonen i Libya at Hitlers likemann kjemper mot Amnesty. Selv om Hitler-sammenligningen har noe for seg, er det foruroligende nytt vi har fått om «våre» helter.

For litt over en uke siden kom det frem at den daværende lederen av rebellene var en nylig avgått minister i Gadaffis regjering. Det kom også frem at tilfeldige rebeller som pratet med vestlige journalister åpent mislikte dette faktum. Det tyder på at rebellene er en koalisjonsgerilja satt sammen av svært forskjellige interesser – ikke noe direkte lovende opplegg for en stabil maktovertagelse preget av stor respekt for sivile liv.

For en uke siden kom også nyheten om at det nå var en ny rebell-leder, Khalifa Hifter, den tredje på en måned. Han gjorde opprør mot Gadaffi for mange år siden, og har deretter tilbragt tjue år i «suburban Virginia», der det er «uklart hva han gjorde for å forsørge seg». Når vi kjenner amerikanernes strategi med å plassere «their bastards» inn i alle mulige konflikter, er det nokså påfallende at denne mannen har bodd tjue år i nærheten av CIAs hovedkvarter.

Reuters rapporterer at Obama har beordret våpensalg til opprørerne. Dette viser hvor mye FN-mandatet kan strekkes: alle midler er lov, så lenge det er «for å beskytte sivile». Å bevæpne folk som er på vei inn i tettbygde strøk er tydeligvis også å beskytte sivile.

Mens Obama tidligere sa at det var uaktuelt med amerikanske soldater i Libya («no boots on the ground»), hevder New York Times at det finnes mange CIA- og MI6-folk i Libya som peker ut bombemål og koordinerer strategi med rebellene.  Det er ingen overraskelse – selv moderne bombefly trenger disse for å sikte skikkelig – men det er nok til å gi veldig dårlig PR for aksjonen i andre araberland.

At rebellene ikke akkurat er Amnesty fremgår også av denne saken fra VG: Rebeller kuttet kaldblodig strupene på utenlandske gjestearbeidere som forsøkte å flykte fra Libya.

Poenget mitt er slett ikke at et fortsatt Gadaffi-regime hadde vært å foretrekke. Poenget mitt er at den strategien vesten har lagt seg på, der man fjern-støtter en revolusjonshær vi vet nesten ingenting om, kan vise seg å bli like kostbar, i form av sivile liv, som det vi forsøkte å forhindre. Dersom argumentene for en flyforbudssone var sterke, er argumentene for en stor, slagkraftig fredsbevarende styrke med bøå hjelmer mye sterkere. Den vil nemlig være i stand til å stoppe både den gale diktatoren og our bastards.

Men en slik operasjon kommer ikke, fordi verdens kollektive fredsbevarende slagkraft står fast i Irak og Afghanistan. Med litt tabloid penn kan vi kanskje si at løsningen på denne utfordringen ble en de facto omtolkning av folkeretten, der vi nå bruker FN til å støtte konkrete opprørsgruppers militære kraft og satser på at de har god moral.