Reven i hønsegården

Med Ola Borten Moe i regjeringen har den mest markante, interne motstanderen av regjeringsprosjektet fått privilegiet å fronte det i tiden fremover. Borten Moe har plassert seg så langt til høyre i Senterpartiet at selve utnevnelsen er en direkte provokasjon av SV.

Det mest interessante er at Borten Moe slett ikke er populær i partikontorene til Senterpartiet. Han tvinger seg frem mot ledelsens vilje. At Borten Moe har klart de to neste stegene (nestleder og statsråd) i én jafs i løpet av én uke, er ingen tilfeldighet. Det skyldes at partileder Navarsete aldri har vært svakere – etter krise på krise, toppet av en bot fra Økokrim.

Med gårsdagens utnevnelse virker det umulig å tenke seg noe annet enn at Senterpartiet glir inn i det sporet Borten Moe ønsker seg: kompromissløs agrarnasjonalisme, med sterke innslag av kulturkrig, flagg og kritikk av alt som kommer fra utlandet.

Mens (i hvert fall det offisielle) SV representerer den idealistiske og politiske kritikken av EU – «nei til EU, ja til verden», representerer Borten Moe den nasjonalistiske. Han sier de tingene som liberalister beskylder meg for å støtte når jeg også stemmer nei til norsk medlemskap:

– Eg trur vi innanfor ramma av den norske nasjonalstaten har mulegheita til å byggje eit best muleg samfunn.

Best mulig for oss selv, kan vi kanskje tilføye. Stikkordene er «vi» og «nasjonal». Når spørsmålene så vender seg mot kulturelle spørsmål, går det bare sekunder før Borten Moe snakker om det usedvanlige utydelige begrepet «radikal islam». Han er rett og slett ikke til å skille fra Per Willy Amundsen på dette punktet. Spørsmålet er asylpolitikk generelt, men Borten Moe vil snakke om «paradokset» med at norske soldater skal måtte møte de samme folkene som de skyter på i Afghanistan når de kommer til Gardermoen:

– Vi kan spørre oss om vi etter krigen ville gitt opphold til tyske høyreekstreme når de risikerte dødsstraff i sitt hjemland.

Det er liten tvil om at Borten Moe vil forvalte sine oppgaver i departementet godt. Det skal heller ikke mye til for å gjøre det bedre enn forgjengeren. Men på sikt representerer Borten Moe en uhyggelig tendens i alle de etablerte norske partiene: en klar glideflukt i retning det nasjonale, det selvsentrerte, det tradisjonsbundet prinsippløse. Jeg heiser ingen røde flagg i krig mot Borten Moe, men tillater meg å ta på et diskret sørgebind for tapet av den uegennyttige humanismen.