Datalagringsdirektivet

Da er katta ute av sekken: Regjeringen fremmer en proposisjon om innlemming av EUs datalagringsdirektiv. De tre viktigste spørsmålene er dermed avklart: det er internett-tjenestetilbyderne som skal lagre, de skal lagre alle trafikkdata, og det skal lagres i 12 måneder.

For å begynne med det siste: EU krever at dataene blir lagret i mellom 6 og 24 måneder. Lagringstiden ble nokså gjennomsiktig forsøkt brukt som røykteppe i høringsrunden. Departementet foreslo ingen lagringstid selv, men oppfordret høringsinstansene til å komme med innspill. Denne strategien brukes fra tid til annen for å forsøke å få debatten til å handle om en bestemt detalj. Spørsmålet om DLD kan imidlertid ikke handle om detaljene, men prinsippene.

Når departementet nå foreslår tolv måneder, er det med halvhjertet begrunnelse. NOKAS-saken og noen teoretiske terrorsaker skal visstnok ha bedt om trafikkdata etter seks måneder. Men da fantes det ikke noe direktiv, og det var mye opp til hver tjenestetilbyder å velge lagringstid. Dessuten er det vel liten tvil om at NOKAS-saken ble oppklart? Forslaget om tolv måneder er et klassisk politisk triks, hentet fra barneoppdragelse: nå kan Høyre få en «seier» ved at de har «forhandlet» tiden ned til ni eller seks måneder, og dermed slippe hele belastningen ved å gå mot egen politikk i Stortinget. Mirrors and smoke.

Men så da: til prinsippene. Bør vi ha datalagringsdirektivet? Debatten går høyt, blant annet på twitter, og tonen er blitt så barnslig at jeg egentlig har bestemt meg for å boikotte saken. Men på den annen side ville jo det bety at barnehagebarna har vunnet. Derfor: here goes.

Når en forbrytelse har skjedd, aksepterer vi visse brudd på vanlig personvern for å få oppklart forbrytelsen. Politiet skal ha tilgang på åstedet, naturligvis, for å sikre spor. Ransaking, etter skjellig grunn til mistanke, er også en av disse personvernbruddene. Vi aksepterer også taktisk etterforskning, f.eks. ved spaning, overvåking o.l. Dette tror jeg er generelt anerkjent og liten grunn til å diskutere her.

Når politiet har grunn til å tro at en forbrytelse kommer til å skje, aksepterer vi mange av de samme virkemidlene. Men nå er vi inne i et farlig terreng. Epifenomenalistiske komplott kan raskt danne seg. Jeg kunne, for å ta et eksempel, raskt komme til å spøke om terrorbomber og det som verre er i det jeg går forbi et kjent terrormål.¹ Det er naturligvis ikke noe problem for meg, fordi jeg ikke er overvåket. Men dersom en kollega som var forbanna på meg tipset politiet om at jeg gikk rundt og snakket om slikt ofte, og deretter gikk han tur sammen med meg forbi den amerikanske ambassaden…

Thoughtcrime er begrepet som myndighetene i 1984 bruker. The Ministry of Love passer på at alle landets innbyggere holder tankene rene gjennom de sofistikerte telescreens.

Any sound that Winston made, above the level of a very low whisper, would be picked up by it; moreover, so long as he remained within the field of vision which the metal plaque commanded, he could be seen as well as heard. There was of course no way of knowing whether you were being watched at any given moment. How often, or on what system, the Though Police plugged in on any individual wire was guesswork.

Og naturligvis er ikke Datalagringsdirektiv-Norge det samme som i 1984. Den avgjørende forskjellen mellom Norge og 1984s Oceania er rettsstaten. Mens Oceanias kjærlighetsdepartement og tankepoliti preventivt kontrollerer alle innbyggere, skal norsk politi taktisk kontrollere innbyggerne først når skjellig grunn foreligger. Spørsmålet i DLD-debatten koker langt på vei ned til dette: hvor sikker kan vi være på at dette holder – og på at skjellig grunn er godt nok demarkasjonskriterium?

I det blå hjørnet, DLD-tilhengerne. Etter deres mening er Norge en rettsstat, og selv om det kanskje kan komme til å begås en og annen feil, vil domstolene forhindre at politiet sitter og gasser seg i privat informasjon om innbyggerne. DLD, sies det videre, er bare ment å supplere etterforskningen – ingen skal bli dømt basert på DLD-indisier.

Etter denne argumentasjonen forsvinner de ned i det dypeste mørke av u-logikk. Dataene lagres jo allerede i dag, sier de, for faktureringsformål og det mer. Er det ikke bedre å regulere dette? Og hvis folk er så skeptisk til DLD, hvorfor gjør de ikke da opprør mot teleselskapene sine? Dette er omtrent som å mene at alle som bærer hijab må være for et påbud om hijab, at alle som bruker mobiltelefon ønsker å pålegge alle å bruke mobiltelefon, og at alle som deltar i Big Brother er for påbudt, full overvåking av alle mennesker.

Når man er mot DLD, er det ikke av hensyn til sitt eget personvern. Jeg, blant mange andre, har lite å skjule i min nettleserhistorikk. Vi forsvarer prinsippet, på vegne av de som har bruk for privatlivets fred. Det kan være skaphomsen som lever en løgn av et heterofilt ekteskap, men ringer sextelefoner for homofile på kvelden. Det kan være studenten med bakgrunn fra rom-folket som historien på bitreste vis har lært å holde sin bakgrunn skjult for myndighetene. Eller det kan være en varsler i militæret som ønsker å gi inkriminerende dokumenter til Wikileaks.

Ytringsfrihet, religionsfrihet og personvern har karakter av mindretallsgarantier – prinsipper som er innført for å begrense flertallets og maktas kompetanse til å gripe inn i andres liv. Det er, for å si det forsiktig, lite overbevisende som argument når tilhengerne poengterer at majoriteten har lite å frykte. Det har aldri vært noe problem å ytre seg i tråd med flertallet, å dyrke flertallets religion eller å gjøre det som folk flest gjør. Det er de andre vi må beskytte.

Derfor kan vi ikke vedta datalagringsdirektivet, og dersom det finnes andre lovpålagte krav om å lagre trafikkdata, bør også disse vekk. Retten til å stikke seg unna er ganske enkelt en rettighet og en nødvendig garanti mot overgrep begått av flertallet. Det blir tamt å si at historien har vist oss mange eksempler på dette – historiebøker er snarere en lang rekke slike overgrep i rekkefølge. Selv om vi gir det blå hjørnet rett, og antar at DLD ikke gjør situasjonen dramatisk verre enn i dag, så betyr ikke det at situasjonen i dag er akseptabel. Vi burde vedta et antidatalagringsdirektiv, ikke institusjonalisere datalagring.

De praktiske spørsmålene som gjenstår er da to: vil vi ta færre kriminelle uten DLD, og vil Norge bli frihavn for internasjonale kriminelle uten DLD? Jeg tror svaret er «ja» på det første, men ikke dramatisk færre, og frihet er til syvende og sist langt mer verd enn utbyttet fra NOKAS-ranet. På det andre spørsmålet tror jeg svaret er «nei». Hva er det egentlig som legges i begrepet internasjonale kriminelle? Jeg tenker på to stereotypier – den rumenske banden og den russiske mafiaen. Den første gruppa vil åpenbart berøres veldig lite av DLD.

Den andre gruppa vil trolig ha litt enklere arbeidsvilkår uten å bli konstant overvåket, men jeg minner om at ingenting av dette forbyr norske myndigheter å innlede taktisk etterforskning – heri inkludert overvåking – av mistenkte kriminelle. Hvis den russiske mafiaen finnes i Norge, uten at PST vet om det, hjelper det heller lite at Telenor har lagra trafikkdata om dem. De vil tilpasse seg dette regimet og bruke sikra, krypterte kanaler over internett. Hvis du trenger et kurs i hvordan det gjøres, så kan jeg hjelpe deg. Det tar fem minutter å sette opp. Bekjempelse av slike kriminelle vil uansett kreve helt andre etterforskningsmetoder enn å sjekke hvem de ringte på mobilen det siste året.

Skremmebildene er gale, fordelene er små, ulempene er menneskerettsprinsipielt av en apokalyptisk dimensjon: for meg er regnestykket enkelt. Stopp DLD.