Når det lekker

Vår tid inneholder noen av de underligste paralleller og paradokser. En voksende menighet blant det største partiet i USA har plassert seg inn i et omland der Julian Assange beskrives som alt mellom «kriminell» og «terrorist». Samtidig kan ingen vise til hvilke lover han skulle ha brutt. Det er riktig at Assanges handlinger kan skape store problemer – også sikkerhetsmessige – for amerikanerne og deres allierte i hele verden. Men Assanges lovbrudd er altså begrenset til å avsløre handlinger som allerede er gjennomført. Hadde det ikke eksistert noen slike kritikkverdige handlinger, hadde det heller ikke blitt noen farlige reaksjoner.

Men i den norske debatten, bedre enn noe annet eksemplifisert av tv-programmet Debatten torsdag kveld, virker det som om det finnes en samlet konsensus. Varsleren bør kritiseres, fengsles og straffes, mens Wikileaks må rettslig forsvares, selv om de kan kritiseres for konkrete dokumenter de ikke burde sluppet. Det er ikke den mest interessante diskusjonen knytta til Wikileaks, selv om det dessverre er blitt aktuelt nå som amerikanerne forsøker å få Assange dømt. Det mest interessante spørsmålet er ikke det juridiske, men det moralske: Var det riktig av varsleren å varsle?

Jeg har gitt et teoretisk forsvar for en tese om at all informasjon bør være fri. Det utgjør, etter mitt syn, et sammenhengende moralsk og etisk grunnlag for å støtte også varsleren. Er det dit vi vil? Skal vi gjøre offentlige hemmeligheter umulig, og hvilke implikasjoner vil i så fall det ha?

Mange vil nok svare nei. Det må være mulig å ha hemmeligheter (som Espen Barth Eide truer: vi ville ikke fått delelinjeavtale med Russland uten hemmeligheter!). Men er ikke det en feig måte å unngå selve kjernen i diskusjonen? Det er naturligvis ikke praktisk mulig å unngå at offentlige hemmeligheter finnes, og det er naturligvis ikke alle hemmeligheter som vil være særlig interessante. Men bør målet være at de prinsipielt er umulige? Hvis nei: hvorfor syns vi da Cablegate er greit?

En potensiell mellomløsning er denne: varsling er bare greit når du har skjellig grunn til å mistenke at myndighetene har opptrått uetisk eller ulovlig. Men mellomløsningen åpner sine egne vanskeligheter. Jeg vil ikke gå med på å begrense kvalifikasjonen «uetisk eller ulovlig» til «ulovlig», fordi hva som er ulovlig langt på vei bestemmes av myndighetene selv. En teoretisk avsløring om at Arbeiderpartiet har arbeidet for å sverte JAS Gripen, for eksempel, ville ikke avdekke en direkte ulovlighet, men vil klart være «varslings-verdig» via «uetisk».

Men deri ligger problemet. Hva er uetisk? Spørsmålet kan bare besvares ved å være enten totalitær eller individualist – enten bestemmer du selv hvilken etikk du ønsker å følge, ellers må samfunnet vedta etikk. Det er åpenbart bare den individualistiske retningen som lar seg forsvare. Altså kollapser hele varslingsprinsippet vårt til én enkel tese: du kan varsle om det som du mener er galt (eller som er ulovlig, selv om du mener det er riktig).

Dette lar oss ikke enkelt felle noen moralsk dom over en varsler. Vi har små muligheter til å sette oss inn i andre folks etikk. Det er heller ikke farbar vei å felle moralske dommer over andres varsling basert på vår egen etikk. Den praktiske, moralske forskjellen på den moralske ideen om det hemmelighetsløse samfunn og samfunnet som omfavner varsling viskes helt ut.

Er du for varsling, er du altså mot hemmeligheter. Later du som noe annet, har du inntatt en prinsippløs posisjon der du bare forsvarer varsling du tjener på eller liker.

PS1. Jeg hører nå en amerikaner på Debatten forsvare den amerikanske linja ved å hitle debatten. «Vi ville aldri tatt tyskerne med Wikileaks». Jeg dør inni meg.