Folkets dom

La oss si at du jobber i en bedrift. På et allmøte sier sjefen tydelig fra at han forventer å få æra dersom det går bra med bedriften, men dersom det går dårlig, kommer han til å skylde på arbeidstakerne.

Dette er dobbeltmoral og logisk inkonsistent. Enten er sjefen viktig for resultatene, eller så er han det ikke. Han kan ikke velge viktighetsgraden ut fra opportunistiske betraktninger.

Det samme gjelder imidlertid også arbeidstakerne. Dersom du mener at det er arbeidstakernes fortjeneste at bedriften går godt, må du også innrømme at arbeidstakerne må ta hovedansvaret når det går dårlig.

Konservative velgere i Storbritannia og Irland har denne dobbeltmoralske posisjonen overfor staten. En ny artikkel i British Journal of Political Science viser hvordan velgere med konservativ og uavhengig partitilhørighet holder regjeringen ansvarlig når forholdene blir verre, men gir regjeringen veldig lite av æra når forholdene blir bedre.

Blant respondenter som mener at forholdene har blitt «mye verre» mener over 80 % at regjeringa har ansvaret. Blant de som mener forholdene har blitt «mye bedre» er det under 10 % som mener det er regjeringa som har æra.

Selvsagt er disse resultatene helt avhengige av hvem som sitter i regjering. Disse resultatene er, som du kanskje skjønner, tatt opp mens Labour satt i regjering i 2001. Jeg vil tro at grafene snur når de konservative har hatt makta noen år. Men legg merke til at denne dobbeltmoralen gjelder både «mostanderen» og uavhengige – altså vanlige velgere. Kun de som aktivt sier at de er Labour-folk er «vaksinerte».

Uansett hva man måtte mene om hvor stor innflytelse regjeringa faktisk har på økonomien, så er det naturlig å tenke seg at «riktig» svar er en horisontal linje. Arbeiderpartivelgere er altså også inkonsistente, men i mye mindre grad enn de konservative.

Resultatene er et godt argument for at det er legitimt å bedrive selektiv historieskriving i en valgkamp. Velgerne, spesielt de som i utgangspunktet er nærmest et opposisjonsparti, straffer regjeringen vesentlig hardere enn det som følger av en logisk konsistent argumentasjon. Dersom man er 100 % nøyaktig og ærlig, gir man opposisjonen en urettferdig fordel.

Og dette argumentet er i seg selv et godt argument mot alle teorier om at valg og demokrati medfører noen sosialt eller preferansemessig optimalisering. Velgere vil stemme på opposisjonspartier og -bevegelser bare fordi de er opposisjonspartier og -bevegelser. Dermed legges grunnlaget for selvmotsigelser som at relativt fattige og lavt utdanna utgjør de mest entusiastiske tilhengerne for en Tea Party-bevegelsen, som altså ønsker seg færre inngripener som hjelper lavt utdanna og relativt fattige folk.