indregard.no
Politikk og samfunn

Burkabråk

I 2004 hadde Hallo i Uken en sketsj der Erna Solberg sitter fornøyd på sitt kontor. Så ringer sosialbyråden i Oslo, en Frp-er. Solberg skryter fornøyd av hvor stram asylpolitikk hun nå fører, og spør om ikke Frp er fornøyd med det. Men byråden svarer at nei, tvert om, hun mener det er illiberalt og alt for strengt å sende hjem folk som er godt integrerte til et Irak i flammer. Med ett ringer en klokke på Solbergs kontor. Byråden spør hva det er slags klokke. «Nei, her ringer det ingen klokke», svarer Solberg. «Jeg sitter bare her og hører at Frp mener min asylpolitikk er for streng, men det ringer ingen bjelle.»

Også franskmennene har utviklet denne svært spesifikke hørselshemmingen. Det er mange gode argumenter mot at staten skal regulere folks påkledning, og jeg trenger ikke repetere dem her. Det er også en akutt mangel på gode argumenter for at det på noen måte vil hjelpe på noen problemer å innføre et slikt forbud. Europas dypt blodbrune historiske arv gir derimot all mulig grunn til å frykte at slike lovvedtak bare kommer til å åpne en grums-sluse, og det grumset som kommer ut vil utvilsomt bli anvendt på det groveste av de verste mudderfiskene det politiske Europa har å by på.

Ikke er vi europeere alene om dette, heller. I India er situasjonen ekstremt tilspisset, med hindunasjonalistiske militser, organisert som avdelinger av et regjeringsparti, som driver muslimer på flukt, antenner moskeer og kirker, plyndrer, voldtar og dreper. Som alle slike bevegelser før dem voldtar de også et ideologigrunnlag: Stolt proklamerer de Mahatma Gandhi-sitater mens de forsvarer volden.1 Det er heller ikke vanskelig å finne andre områder der de etnisk-religiøse-konfliktene brenner som sankthansbål; likbålsbauner som minner oss om hvilken vei det hele kan gå.

Den absurd store støtten til et burkaforbud i det meste av Europa viser hvor tynt fernisset av menneskerettigheter, toleranse og fred ligger rundt den gamle verden. Det er ikke ofte man har lov til å ta disse ord i vår munn, men memento Hitler! Det var ikke noe sær-tysk over hatet den gangen. Det var definitivt spesielle årsaker til at jøder, sigøynere, tatere, homofile og funksjonshemmede ble skyteskiver da, men det er ikke noe nytt i menneskehetens historie at disse hat-utbruddene går ut over en definert ut-gruppe. Det er heller ingen tvil om at folkedypet i Europa har etablert muslimen som denne andre.

Det påligger politikere et temmelig stort ansvar når de åpner disse slusene på gløtt. Det gjelder alt fra Jens Stoltenbergs asyl=terror til rene mudderfisker som Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen. Men først og fremst påhviler det hver og en av oss et ansvar. I den erkjennelsen ligger det dog mer frykt enn løsning. Fernisset av anstendighet og politisk liberale verdier kan bare holde en stund dersom trykkokerne i våre velkondisjonerte hoder går i lufta.


  1. Mer om India i Listening to Grasshoppers, en perle av en essaysamling fra Arundhati Roy.