Den ville afrikaneren og andre fotballmyter

Ghana berget i kveld en plass i åttendedelsfinalen, sannsynligvis som eneste afrikanske land. I diverse medier – heri innblandet Viasat, TV2, SVT, Dagsnytt 18 – har fotballsynserne blitt spurt om en forklaring. Og forklaringen har vi fått: de afrikanske lagene har fortsatt for dårlig defensiv organisering. Alle sier dette.

Dette er vår tids måte å si at negrene er usiviliserte. Uttalelsen drar resonnans fra en myte om at Afrika og afrikanere er lite kollektive, umulige å oppdra, kanskje litt dumme, styrt av følelser og uten systemer. I flere hundre år – og inntil ganske nylig – tenkte nemlig den jevne europeer slik om afrikanerne. Koloni-innbyggere som knapt kunne temmes, og var bare marginalt forskjellig fra ville dyr. Det er på grunn av denne arven vi må være ekstra på vakt når synserne setter i gang om Afrika. Refleksjonene deres kan være farget av ubevisste ideer om Afrika som et «mørkets hjerte».

For oss som faktisk har sett Elfenbenskysten, Kamerun, Algerie og til tider Nigeria spille er også kritikken vanvittig urettferdig. Lagene er knallgode defensivt; de ligger tettere og bedre på egen banehalvdel enn de fleste når nullen skal holdes. Jeg har derimot revet meg mange ganger i håret over den manglende offensive viljen og strukturen i Ghana, Kamerun, Elfenbenskysten og Algerie. Den enslige spissen på disse lagene får nesten aldri nok støtte fra midtbanen – presumptivt fordi de afrikanske lagene fokuserer på defensiv organisering.

Hvis det var slik at defensiv organisering var det særskilt svake punktet, skulle vi forvente at afrikanske lag slapp inn flere mål per kamp enn andre kontinenter, og at de kompenserte for dette ved å skåre flere; altså klassisk «villmannsfotball». Dersom de slipper inn flere og skårer færre ville det være merkelig å si at de er særskilt dårlige defensivt – da er de bare rett og slett dårlige.

Hva sier så statistikken? Vel, så langt i VM har lag fra Asia (AFC) sluppet inn 2.25 mål i snitt per spilte kamp (godt hjulpet av Nord-Koreas 7 mot Portugal), afrikanske har sluppet inn 1.28, New Zealand (OFC) har 1, nord- og mellomamerikanske (CONCACAF) har 1.06 mål mot per kamp, europeiske (UEFA) har 0.82 og sør-amerikanske smått utrolige 0.37. Men merk at disse tallene sannsynligvis vil bedre seg for Afrikas del: de har to defensivt sterke lag igjen. Skillet er altså ikke veldig stor.

På det offensive ligger derimot Afrika langt dårligere an i forhold til hovedfeltet. Med kun 0.62 mål per kamp er de sist – fulgt av Nord- og Mellomamerika (0.78), Asia (0.92), New Zealand (1), Europa (1.08 – men det er med Portugals sjumålsseier!) og Sør-Amerika (1.73).

I den grad vi skal si noe om afrikansk fotball er det altså at det blir få mål i deres kamper, og at den offensive delen av spillet er afrikanernes svakhet. Hvis man innbiller seg at defensiv organisering er et særskilt afrikansk fenomen, er det fordi man er ute av stand til å se gjennom myten om den ville afrikaneren. Dessverre tror jeg myten er så utbredt at afrikanske fotballforbund ansetter defensive trenere. Det kan være en viktig faktor i at for eksempel de ivorianske elefantene ikke får utnyttet sine fantastiske offensive spillere bedre, og at det kan se ut som mange av de afrikanske landene sliter med å dyrke frem gode spisser.

PS: Det virkelig crazy med årets VM er at lagene fra CONMEBOL, altså de sør-amerikanske, leder hver sin gruppe. Alle fem. På første plass i gruppa. Fotballen er totalt dominert av søramerikanere. Jeg tror vi finner noe av forklaringen i at søramerikanerne spiller mye landslagsfotball, både fordi Copa America anses som viktig og fordi de har flere kvalik-kamper per lag enn de andre føderasjonene.