Skatteøkning i fremgangstider

[Advarsel: Dette innlegget er litt økonomi-wonkish]

Offentlig sektor blir tynt etterhvert som folks inntekter øker, gitt at skattenivået er konstant. Stoltenberg-regjeringens binding til 2004-nivået på skatter er derfor et opplegg for å redusere omfanget og kvaliteten på offentlige tjenester over tid.

For å gjøre det litt enklere å se argumentet, forutsetter vi her at Norge at befolkningen er konstant. I dette landet produserer vi et brutto nasjonalprodukt $Y$, og det offentlige får en andel $\bar{t}$ av disse inntektene som skatt.

Vi forenkler nå samfunnet ned til to sektorer: en markedssektor som produserer ting ved hjelp av mange maskiner, og en velferdssektor som produserer velferdstjenester ved hjelp av mange mennesker. Over tid effektiviseres markedssektoren, fordi maskinene blir mer effektive. Velferdssektoren, som består av menneskelige tjenester, effektiviseres imidlertid ikke, fordi menneskene ikke lar seg erstatte av mer effektive mennesker. Disse forutsetningene er selvfølgelig forenklede, men de illustrerer poenget og er enkle å løse opp dersom man måtte ønske det. Det eneste kravet er at vi setter effektivitetsøkningen i markedssektoren høyere enn i velferdssektoren.

Effektivitetsøkningen gjør at de ansatte i markdssektoren produserer mer. Vi kaller økningen i et gitt år for $\Delta Y$. Det vil da være omtrent $\Delta Y$ mer til lønn i markedssektoren enn i fjor, mens det offentlige får en økt skatteinngang på $\bar{t} \Delta Y$. Veksten i markedssektoren blir altså større enn i velferdssektoren.

Denne mekanismen gjør over tid at lønningene i markedssektoren vil øke, fordi det produseres større verdi per ansatt. Men fordi produsentene er lure, vil de forsøke å bruke den økte inntekten til å ansette flere mennesker, slik at ikke alle de økte inntektene går rett ut til de ansatte. Økningen i inntekter vil derfor fordeles som delvis flere ansatte og delvis høyere inntekter til de ansatte.

Når mennesker bestemmer seg for om de ønsker jobb i velferdssektoren eller markedssektoren kan vi for å forenkle det hele anta at de tar det best betalte. Fordi folk tenkte slik i utgangspunktet, vil en økning i lønnsnivået i markedssektoren føre til at flere velger markedssektoren.

Husk nå antakelsen om at befolkningen er konstant. Dette betyr at det offentlige blir overbydd og etterhvert må redusere antall ansatte og dermed kvaliteten på tjenestene sine. Dette betyr igjen at jobbene i velferdssektoren blir mindre attraktive.

Dersom vi ønsker å motvirke denne effekten, må skattesatsen ikke være fastlagt til $\bar{t}$, men øke med nasjonalproduktet. Alternativt kan vi redusere nasjonalproduktet og/eller effektivitetsveksten i markedssektoren, slik vi gjorde i Norge i 2009, men det er kanskje ingen god løsning på sikt. Legg merke til at en økende skattesats ikke trenger å gi oss dårligere eller færre varer og produkter fra markedssektoren, den trenger bare å overføre omtrent halve veksten i markedssektoren til velferdssektoren, slik at de vokser i takt.¹

Manifest Analyse viser i sitt notat at disse effektene er reelle i Norge i dag. Mens den absolutte verdien av skattene øker (fordi $\bar{t}Y$ øker) blir samtidig kommunebudsjettene mindre, fordi $\Delta Y > \bar{t}\Delta Y$. Lærertettheten synker, kvaliteten på helsetjenester synker, den opplevde kvaliteten på velferdstjenestene går ned.

Det er lett å glemme det i det daglige, men det er faktisk ikke nok å ha penger. Pengene er bare et symbol på kjøpekraft, og en hundrelapp er verd lite hvis alle andre har en million. Pengene brukes til å konkurrere om de egentlige verdiene: folks arbeidskraft og begrensa naturressurser.

Et lite notat til slutt: Jeg er selvsagt klar over alle de vanlige måtene å forvanske denne analysen på, men for mine lesere med økonomisk bakgrunn bør likevel det ovenstående holde. Gitt konstant skattesats og forutsetningene om at velferdssektoren er betalt over statsbudsjettet, og at statsbudsjettet ikke går i underskudd, og at effektivitetsøkningen er større i privat sektor, og at BNP vokser, vil dette være resultatet.