indregard.no
Politikk og samfunn

Boligpolitikk, ghettoretorikk og Kjærligheten

Hva skal vi gjøre med boligpolitikken? For alle med en sunn interesse for samfunnet bør dette spørsmålet bli viktigere. Etter at boligpolitikken i praksis avgikk med døden rundt 1990, har det langt på vei blitt ansett som umulig å gjøre noe mer enn å justere beløpene til bostøtte med noen hundrelapper til eller fra. Men folks bosettingsmønstre, deres valg rundt kjøp av bolig og deres oppvekstmiljøer er til sammen den mest potente politiske cocktailen vi har – til og med mer potent enn arbeidsmarkedspolitikken.

Bosettingsmønstre avgjør hvilket oppvekstmiljø barna har. Det påvriker i neste omgang sterkt deres muligheter i livet, gjennom forventninger fra resten av samfunnet, nettverket som dannes naturlig mellom kohorter av barn som går på skole og omgås med hverandres familier og rollemodeller blant jevnaldrende venner og voksne.

Når folk eier en bolig har de også plutselig et helt annet forhold til den økonomiske politikken. Mens boligfristilte har en egennytte av moderat til høyt rentenivå og svake eiendomsrettigheter, har boligeiere interesse av lavt rentenivå og sterke eiendomsrettigheter. Viktigere enn dette: Boligeiere har en klar egeninteresse i økonomisk vekst og inflasjon gjennom lønnsvekst – en duo som ikke er uproblematisk i samspill med politiske agendaer som miljøvern, fattigdomsbekjempelse og industripolitikk.

Forholdet til den sosiale politikken endres også. Mens boligleiere kan se behovene for å skape gode, integrerte kommunale boliger og sosiale rom for møter mellom f.eks. asylsøkere og lokalbefolkning, er boligeiere preget av det nærsynt prinsippet NIMB: Not In My Backyard. Det er utvilsomt at noe av begrunnelsen for «folkeaksjoner» mot faglig forsvarlig plasserte asylmottak, for å ta et eksempel, er motivert av redselen for konsekvensen for taksten.

Men alt dette er bare peanuts i forhold til konsekvensene for din oppfatning av de andre. Som Knut Nærum skriver i lørdagens Dagbladet er det helt sentralt å ha stor avstand til dine fiendebilder. Kommer du får nært, slår fiendebildet ditt sprekker. Nærum trekker frem Frp-politikeren på asylmottaksbesøk som eksempel. I intervjuet etterpå blir han spurt om han ikke syntes disse ungdommene var helt vanlig, flott ungdom. Joda, må han innrømme. Det er ikke disse som er problemet. Det er de andre asylsøkerne.

Så opplegget vi i dag følger i Oslo er ikke bærekraftig for noe annet enn Frps oppslutning. Et stadig mer sosioøkonomisk segregert Oslo er en oppskrift på mistenksomhet og bortfall av tillit. Hva kan vi gjøre? Hvordan skal vi få børs-Preben til å bo i nærheten av arbeidsløse Viggo? Hvordan får vi seniorrådgiveren til å havne i samme barselgruppe som sin egen vaskedame? Det som følger er løse ideer, uten at jeg føler meg trygge på at noen er gode nok til å settes ut i live.

Fjern all subsidiering av boligeiere. Skattlegg boligeiendom til markedspris og fjern skattefradrag for renteutgifter. Dette tiltaket er enkelt og greit nødvendig for å komme noen vei. Effekten av dette vil være at flere går over til å leie, fordi det faktisk nå ikke finnes noen rasjonell grunn til å eie utover at du anser risikoen for å bli kastet ut av leilighetens eier som større enn risikoen for å miste leiligheten du eier. Mens det i dag er solide økonomiske grunner til å eie, vil denne endringen gjøre valget mellom eie og leie teoretisk arbitrært, fordi markedet vil tvinge prisene – alle risiki, renter og annet inkludert – til tilnærmet samme nivå.

Husleieregulering. Fastsett standardiserte maxleiepriser per kvm. for deler av byen. Et slikt system er ofte kritisert for å gi for dårlige incentiver til oppussing, men det er bare dersom maxleieprisene settes under det vi kan kalle markedsprisen for location. Det er det ingen grunn til å gjøre. Et maksprissystem vil kunne bidra til å hindre at bydeler «pusses hvite», dvs. at leilighetene i en hel bydel pusses opp til å bli så dyre at de eksisterende beboerne må flytte. Tenk Grünerløkka.

Fortett vest, av-fortett øst. Start en prosess der all nykonstruksjon krever færre rom per kvadratmeter i øst, mens det reguleres tettere bebyggelse i vest. Ja, det betyr høyere og tettere bygg på vestkanten. I dag er østkanten regulert helt avsindig tett, med de problemfylte pendlerstedene som Furuset og Ammerud som gode eksempler. Samtidig har politikerne som styrer Oslo valgt å stille strenge krav til romslig bebyggelse rundt sine egne hus. Et slikt system tvinger tomteprisen opp i vest og ned i øst. Ved å jevne ut fortetningsfaktoren, jevnes også tomteprisene ut, og Holmenkollen kan endelig få en mer moderne etnisk sammensetning.

La kommunen være bolighai. Kommunale boliger trenger ikke være forbeholdt sosialkontoret. La kommunen kjøpe opp eiendommer, velge kostnadsprofil og leie de ut. Med mindre vi faktisk får gjennomslag for det første punktet, er det nesten utenkelig at en slik plan kan ende opp med tap for kommunekassa.

Andre ideer?

boligmarkedet boligpolitikk