Ingen minstekrav

Debattinnlegg, på trykk i Dagsavisen i dag, 2. februar. Jeg velger å kryssposte den her for å ha mine ulike «meninger» samla på ett sted.

Hun er atten år, jobber fulltid, og får tretten kroner timen. Ingenting ekstra for overtidsarbeid. Kontrakten kan ikke reforhandles, og det er ingen lønnsopprykk i vente. Tariffavtale og tarifflønn er fremmedord. Hun gjør det samme arbeidet som den ufaglærte mannen ved hennes side, men han får åtte ganger så høy lønn.

Han får ingen fast lønn i det hele tatt. Derimot får han «lov til» å beholde rettighetene til åndsverkene han produserer – mer spesifikt bildene han tar. Ingen har fortalt ham at disse rettighetene er noe han uansett har fra før. Sjefen tilordner ham imidlertid stort sett arbeid i mørkerom og øvelsesoppdrag; ingen kunder betaler full pris for hans tjenester.

Snakker vi om sweatshops i Bangladesh? Nei, vi snakker om norske ungdommer: lærlinger i bransjer uten god tariffdekning. Mens nesten alle elektriker- og helsefaglærlinger er dekket av tariffavtaler som gir dem én fagarbeiderårslønn fordelt over to år i lære, er situasjonen langt verre i bransjene med lavere organiseringsgrad.

Lærlingene behandles ellers som voksne arbeidstakere, på den måten at de får lov til å betale full pris hos NSB. Lånekassen kan innvilge et borteboerstipend som nesten dekker husleie, men bare dersom det er fire mil eller tre timer reisevei fra arbeidsplassen til foreldrenes hjem. Det er sant at læretiden kan ses på som en investering, men det hjelper lite når den løpende inntekten er så lav at det ikke er mulig å leve av den.

Tilfellene over er hentet fra elev- og lærlingombudets eget arkiv. Der er de langt fra ensomme. Fra alle bransjer og både offentlig og privat sektor rapporteres det om brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtidsbetaling, selv om grunnlønna er på et mer anstendig nivå. Lærlinger settes også ofte til å jobbe alene, jobbe sent, og å jobbe mer overtid enn loven tillater.

Systemet fungerer slik at elevene blir formidlet av kommunen til en bedrift som er villig til å lære dem opp. Når de kommer til bedriften er de som oftest 17 eller 18 år. Det forventes da av disse ungdommene, som til nå har vært vant til at hele utdanningen er ordnet og gratis, at de skal forhandle lønn. Mine rapportører sier at arbeidsavtalen var et papir de ble bedt om å skrive under på i forbifarta – en ren formalitet. Helt til husleia skal betales.

Nå er det på høy tid at systemet tar inn over seg at dette forholdet ikke er symmetrisk, og fastsetter en minstelønn for lærlingene. Et slikt krav vil enkelt kunne innarbeides som et krav for å godkjennes som lærebedrift. Bedriftene betales opp mot 100.000 kroner for å ta imot lærlingen; da er det ikke urimelig å kreve at de skal betale minst det samme tilbake som lønn for produksjonen lærlingen bidrar med i bedriften.