Utfallsrom for sykefravær

Aftenposten bruker i dag OECD som brekkstang for å bryte opp i den «koselige konsensus» på Stortinget, den som sier at «ooh, sykefraværet er kjempemegahøyt og velferdsstaten kommer til å knuses under vekten av den men vi skal bare jobbe litt holdningsbasert og lover å aldri, aldri redusere noe i dekningsgraden ([med mindre noe (nudge, nudge) eller noen (wink, wink) klarer å overtale oss]{.small}).» OECD sier at tiltakene for å redusere sykefraværet bare har marginal effekt fordi ordningen er så god. Underforstått: Hvis ordningen var dårligere, ville færre bruke den.

Hvorvidt man mener det er bra at færre bruker sykefraværsordningen, avhenger av hvilket bilde man har av en sykemeldt. Hvis den typisk sykemeldte er syk, er det naturligvis moralsk forkastelig å ønske seg lavere sykefravær. Hvis den typisk sykemeldte er en snylter, er det bra med lavere sykefravær. Som OECD indirekte påpeker er det altså ikke mye man kan gjøre for å påvirke i hvor stor grad folk faktisk blir syke.

Problemet er altså ved første øyekast et klassisk problem i kvalitetskontroll. Vi er opptatt av falske positive – snyltere – folk som lurer seg inn i systemet uten å være syke, og falske negative – folk som presses ut av systemet selv om de er syke. Endringer i systemet påvirker begge gruppene, og spørsmålet om det er fornuftig å gjøre endringer vil derfor avgjøres av hvilken gruppe som er størst. Vi kan f.eks. tenke skjematisk på det:

Mens tilhengerne av dagens system – vi som tror snylterne utgjør mindretallet – later ofte som om vi bare kan bevege oss langs den loddrette, stiplede linjen: Altså at dårligere sykelønn bare vil gi flere falske negative, flere syke som skyves ut. På den andre banehalvdelen ser det ut til at flere mener at kutt i sykelønnsordningen bare vil ramme de som snylter. Begge deler er uriktig. I virkelighetens verden beveger vi oss langs den heltrukne linja: Kutt i sykelønna gir færre falske positive og flere falske negative. Utfallsrommet er altså en avveiing, ikke valget mellom dagens system og Det Perfekte System (pluss en gratis ponni).

Det er verd å presisere dette nå, fordi reduksjon i snylting (i den grad det kan måles) vil bli brukt som «bevis» på at eventuelle kutt i sykelønna har virket. Men det er det ingen grunn til å betvile. Tar vi bort alle velferdsordninger, blir snylterne borte.

Det som sykefraværsforkjemperne gjerne snakker om, men som jeg aldri hører sykelønnskutterne drøfte, er de dynamiske effektene av sykelønnsordninga. Sykelønnsordninga påvirker ikke bare hvor mange som blir sykemeldte og uføretrygda, men også hvor mange som i det hele tatt kommer inn i arbeidslivet. Under forutsetning av at både arbeidsgivere og arbeidstakere er delvis forutseende, vil mangelfulle sykefraværsordninger føre til at a) arbeidsgivere i mindre grad ansetter folk som er i risikogrupper og b) at arbeidstakere i risikogrupper har mindre insentiv til å gå ut i arbeidslivet. Kombinasjonen av a) og b) vil gjøre at risikogruppene blir større og enda mer risikable, fordi utenforskap fra arbeidslivet er en viktig årsak til at folk kommer inn i risikogruppene i utgangspunktet. Disse effektene fanges ikke opp av modellen over.

Det finnes også noen dynamiske trekk som peker i motsatt retning. Hvis folk tvinges til å holde seg på jobb i større grad, vil også snyltergruppa bli mindre gjennom den motsatte funksjonen, nemlig at snylternes utenforskap reduseres.

En annen idé, som har vært foreslått, er at arbeidsgiveren skal betale mer av sykefraværet (evt. bare mer av langtidsfraværet). Her er effekten i sum veldig uklar. Den kortsiktige effekten er selvsagt at arbeidsgiveren vil «gjøre mer» for at folk ikke skal bli syke, men som OECD påpeker kan man verken påvirke snyltingen eller de reelt syke på denne måten. Den resterende gruppen er kanskje noen prosenter, men problemet er at insentivet til å øke innsatsen er temmelig begrenset. Allerede i dag er insentivene til å holde arbeidskrafta du har brukt store ressurser på å lære opp veldig sterke. Du betaler allerede i dag de 16 første dagene. Det er ikke helt lett å se hvilken revolusjon som skulle komme i stand dersom bedriftene også fikk et marginalt, lite insentiv til å unngå sykefravær over 16 dager – jeg mener – har du noen gode ideer til et tiltak som virker mot sykefravær på 16 dager pluss, men ikke på sykefravær på 16 dager minus? Den siste gruppen tiltak er jo allerede iverksatt – hvis vi skal tro på at det er arbeidsgivernes insentiver som teller.

Det andre problemet er det som er nevnt over: Dette gir arbeidsgiverne et sterkere insentiv til å tenke seg om før de ansetter noen som kan bli langtidssykemeldte. Hvis Stoltenberg får viljen sin, og arbeidsgiverne skal betale mindre for korttids og mer for langtids, vil jo insentivene – i den grad de påvirker dette i det hele tatt – bli slik at arbeidsgiverne vil ansette færre som risikerer å bli syke lenge, men flere som har korttidsfravær. Altså flere slackere og snyltere, færre kvinner og eldre!

Samfunnsøkonomisk er derfor spørsmålet først og fremst et spørsmål om hvilken gruppe som er størst, og dersom de dynamiske effektene er store, hvilken som er størst. Mitt menneskesyn og mine personlige erfaringer tilsier at gruppa som ikke snylter er størst, og at det er relativt få langtidssnyltere, slik at utenforskapet ved snylting er temmelig minimalt. Derfor faller jeg ned på at til tross for at det åpner for misbruk og snylting, er det fornuftig å beholde dagens modell for sykelønn.