Slepphendt?

OECD har en uheldig, sammenblandet rolle der forskning blandes sammen med en klar ideologisk grunnholdning. Det er paradoksalt at det ikke er større debatt om dette; OECD har i løpet av de siste åtte årene levert ekstremt førende premisser innenfor skole, skatt, forskning, og nå også uføretrygd.

Som jeg allerede har vist, har Norge en svært god deltakerrate i arbeidslivet. Likevel er OECDs mann ute og erklærer Norge som svært slepphendt med våre sosiale velferdsordninger: uføretrygd, arbeidsledighetstrygd og sykepenger.

Hvordan kan dette henge sammen? Det skyldes at OECD-forskeren mener at de norske uføretrygdede heller burde vært sosialhjelpsmottakere, eller kanskje aller best: mottakere av privat veldedighet. Det reduserer trykket på skattebetalerne, fordi folk som faller utenfor faller dypere. Det er ikke å være slepphendt. Det er å holde tak i folk, og det er selve tråden i samfunnsveven.

De norske (og panskandinaviske) tallene for yrkesdeltakelse viser med all mulig tydelighet at det ikke er noen motsetning mellom å ha ivrige og lojale yrkesdeltakere samtidig som man tør å gi en relativt forsvarlig levestandard til de aller svakeste. Uansett hva OECD måtte ha å si.