Mysteriet De Grønne

Denne valgkampen har vist oss litt mer av Miljøpartiet De Grønne. I skolevalget har de oppnådd 1.2 % nasjonalt. Samtidig er det hevet over enhver tvil at partiet er milevis unna noe mandat på Stortinget. Strategien til partiet fører derfor på kort sikt til at de kannibaliserer velgere fra de øvrige partiene som har en progressiv miljøpolitikk: SV, Venstre og Rødt. Jeg har veldig vanskelig for å forstå den strategiske begrunnelsen bak, men jeg måtte samtidig innrømme at jeg aldri har lest MDGs program. Kanskje de hadde en masse spennende løsninger og analyser som ingen andre partier har?

Svaret er skuffende nært nei. Partiets prinsipprogram er en parade av avsnitt jeg er helt enig i, men det skyldes ikke at de er intetsigende. Det skyldes at de er plassert langt til venstre i politikken, noe som selvsagt er helt nødvendig dersom man vil føre en intervenerende miljøpolitikk som også griper inn i forbruksmønstre og utdanning og mener at det avhenger av folkelig politisk styring på mikronivå – altså det at folk organiserer seg politisk lokalt. Disse prinsippene er kjernen i sosialismen.

Samtidig har partiene holdninger på en del ikke-økonomiske og ikke-miljørettede områder, såkalte verdispørsmål. Her plasserer de seg nær den progressive sosiale liberalismen – altså for åndsfrihet, en aktiv internettrettighetspolitikk, økt trygd (og borgerlønn), internasjonal sosial utjevning, stor skepsis til militære intervensjoner, en liberal innvandringspolitikk. Alt dette er spennende og kontrære meninger i den norske politiske debatten – bortsett fra at det er blåkopi av tre andre partiers standpunkter: Venstre, SV, Rødt. ¹ Denne delen av politikken fungerer derimot som en klar avstandstaken til KrF, det skal de ha.

Jeg stilte spørsmålet på Twitter: Hva er det som skiller MDGs program fra de etablerte venstrepartiene? Jeg fikk svar fra \@beaterast: «Nei til privatskoler. Nei til en viss grad av privatisering innenfor helse. Lange skoledager. Alle skal i barnehage». Dette kaller MDG et fokus på personlig frihet, selv om de fleste mennesker egentlig konnoterer personlig frihet med frihet til forbruk (som MDG er mot) og økonomiske friheter (der MDG ikke skiller seg fra de andre venstrepartiene).  Men alle disse sakene er elendige eksempler på «personlig frihet».²

I tre av sakene handler det om en komplisert avveiing mellom foreldres rettigheter og barnas rettigheter, eller for å si det på en annen måte: foreldrenes rett til å begrense barnas muligheter i fremtiden. Hva som er balansepunktet mellom foreldrenes rett til å bestemme og barnas rett til å få sine muligheter realisert lar seg ikke avgjøre av å erklære den ene partens rett som «frihet».

I den siste – privatisering innenfor helse – er de andre venstrepartienes poeng at privatisering innenfor helsevesenet vil være en forskyving av frihet fra fattige til rike, men gitt et konstant antall leger vil det ikke medføre mer behandling av pasienter. Hvilken frihet er det å søke etter?

MDG ser på seg selv som et liberalistisk parti, men de redegjør godt i sitt eget program for liberalismens begrensninger. Den liberalismen som det her refereres til etablerer et sett med felles grenser og målsettinger for politikk som Venstre, Rødt, SV og MDG deler. Den kan ikke gi svar på alle politikkens prioriteringsspørsmål og avveiinger.

Derfor er MDG for meg en gåte. Holdningene de representerer er allerede representert, og det blir liksom ikke helt en nisje at partiet vil beholde kontantstøtta noen år lenger enn SV og Rødt. Effekten av arbeidet deres blir å redusere oppslutningen til partier som faktisk har sjans å komme i posisjon. Hvordan kan dette være mer fornuftig tidsbruk enn å påvirke direkte gjennom den ordinære miljøbevegelsen?