Demokratisk fundamentalisme

Beklager bloggpausen. Den skyldes reising og fiksing i leiligheta, slik at det har vært vanskelig å få skrevet de nødvendige ordene på kveldene. Men her er jeg igjen, denne gang med en mening om noe som strengt tatt ligger utenfor mitt domene: kirkevalget.

NRK Hordaland rapporterer at konservative kirkekrefter frykter høy valgdeltakelse, og dette tolkes naturligvis som en oppfordring om at moderate elementer med stemmerett (les: folk som ikke går i kirka, men likevel er medlemmer) stemmer, slik at de konservative skal miste makt.

En leserkommentar under setter presist ord på hvordan borgerplikten oppfattes:

Problemet er at vi vet ikke hvem som er liberale, og hvem som er «ortodokse» blant kandidatene. Noen har sagt at de ønsker en inkluderende kirke - men det er alt som står i informasjonen. Skal stemme likevel, og så håper jeg informasjonen blir bedre neste gang.

Slik tror jeg mange tenker. Det har en egenverdi å stemme, selv om valget a) ikke er viktig og b) du har akkurat like stor sannsynlighet for å gi din støtte til krefter som ikke tjener dine interesser som motsatt.

Den samme mekanismen er tydelig til stede i ordentlige valg også. Ungdom som helt korrekt påstår at de ikke vet så mye om partiene og ikke syns det er så viktig, blir rutinemessig møtt med påstanden om at det er «viktig at alle stemmer». Årsaken er at oppslutningen om valget viser oppslutningen om demokratiet.

I beg to differ. Hvis det politiske samfunnet (enten vi snakker om det store samfunnet eller kirkesamfunnet) ikke er viktig for menneskene det omfatter, har det ikke legitimitet i et moderne (dvs. post-opplysningstiden) forstand. Hvis du lever i et slikt samfunn, der du ikke er nok del av myndighetsutøvelsen til å klare å skjelne kandidatene fra hverandre, gir du en falsk legitimitet til systemet ved å stemme på det. Et system med 75 % valgoppslutning har på en helt annen måte legitimitet til å utøve makt enn et system med 40 % oppslutning.

Derfor er det åpenbart i partienes interesse å fremstille det som viktig at folk stemmer. For partiene og politikerne de består av å ha så høy som mulig valgoppslutning med så lavt som mulig reelt engasjement og påvirkning. Det gjør at politikerne oppnår maksimal makt med minimal motstand og minst mulig innflytelse fra andre enn deres egne. Det er et slags svanemerka oligarki.

Derfor er det feil å si at du gir din støtte til Demokratiet generelt ved å stemme. Ved å gi din stemme låner du din legitimitet til det særskilte norske parlamentariske systemet, ikke til Demokratiet. Det finnes fullstendig rimelige og rasjonelle argumenter for at det å ikke stemme ville gjøre mer for å fremme demokrati enn å stemme.

Så hvorfor stemmer jeg? Fordi jeg mener at det parlamentariske systemet, trass sine svakheter, er bedre enn de alternativene som ville oppstå i den aktuelle situasjonen vi er inne i. Men det parlamentariske systemet burde vært mer ærlig. Det burde si at valgdeltakelse ikke er så avgjørende, og at det tross alt driver en maktdeling der privat initiativ og eiendomsrett er vel så viktig som lovgivende og utøvende politisk myndighet. Det er derfor ikke noen nødvendighet for dette systemet at andre enn de som er interesserte stemmer. De maktesløse forblir maktesløse i dette systemet, selv om de velger å stemme på et tilfeldig parti uten å kjenne konsekvensene.

Det går an å forsvare et slikt system, for eksempel ved å si at folk bør ha peiling før de får innflytelse. Jeg mener ikke det er riktig. Men de som forsvarer dagens system forsvarer indirekte denne holdningen, samtidig som de med janusansiktets andre side later som det er i de maktesløses interesse å støtte systemet. Det er bare uærlig.