Paradise lost (for alle andre enn Sverige)

The Economists EU-reporter/-blogger Charlemagne beskriver en betydelig lettelse i Brüssel nå som svenskene tar over presidentskapet fra Tsjekkia. Alle vet at svenskene har handlekraft, erfaring, profesjonalisme og fokus, i motsetning til tsjekkerne, som begynte sin periode som presidentskap med en regjeringskrise, og har en nasjonalistisk, fanatisk EU-motstander som president.

I alle fall, i den anledning, er Charlemagne i Stockholm og skriver om den nordiske velferdsmodellen, og hvordan svenskene får til å drive en big government-stat uten at noen opplever det som et overgrep. Folk er fornøyde og det er en avslappet stemning, til tross for grove inngrep i liberalismen som full barnehagedekning og gratis helsevesen. Det får den gamle konservative til å undres, og godt er det.

Han får svar fra en svenske – Timbrobroileren Johan Norberg. Norberg har vært en svensk, nyliberal versjon av Torbjørn Røe Isaksen – belest og aggressivt ideologisk. En av hans hovedmotstandere har vært Ali Esbati, som mange bloggere også i Norge kjenner godt (og som nå jobber for Manifest Analyse). Undertegnede har også hatt sine innvendinger. Norberg, som altså over lang tid har forsøkt å bygge ned den svenske velferdsmodellen, erklærer plutselig at Charlemagne har rett: det svenske systemet fungerer fantastisk! For nå er hans ærend nemlig et annet: han vil unngå at denne gode modellen spres til andre land.

Det er så herlig ideologisk. «Nå anser vi Sverige som tapt til sosialismen, dere, nå må vi for all del unngå at andre land ser hvor bra det fungerer slik at liberalismen vår taper».

Argumentet hans er at den svenske modellen krever århundrer med erfaring med byråkratisk styring. Ja, akkurat som det urgamle landet Norge – eller vent nå litt…