Naturlig monopol

I økonomi er et naturlig monopol et marked som er mest effektivt med bare en markedsaktør. I innføringsbøkene i økonomi argumenteres det for at dette kan oppstå fordi produksjonskostnadene synker med volumet, altså at den størst tenkelige aktøren vil produsere billigst. Eksemplene inkluderer ofte strøm- og vannforsyning, ettersom det er svært vanskelig å se at det skulle kunne bli billigere å levere strøm hvis hver strømprodusent la inn kabler til hvert hus.

Men naturlige monopoler utfordrer økonomisk tankegang, fordi det i bunn og grunn er vanskelig å se for seg markeder som ikke er naturlige monopoler. Selv poteter ville produseres mest effektivt i størst mulig enheter, fordi de ville kunne dele på maskiner o.l. Selv om dette ville være marginale kostnadsforskjeller, vil dette være nok til å på sikt utradere konkurransen gitt et uendelig marked.

I virkelighetens verden er det jo ikke slik: vi foretrekker å la produsenter konkurrere fordi det på sikt øker nyskapingen og dermed gir samfunnet mer tilbake. Men det er altså ikke bare enkelt å forklare dette ut fra klassisk eller nyklassisk økonomisk teori. For å forklare det må man trekke inn (tvilsomme) forutsetninger om menneskelig psyke, for eksempel at mindre enheter er mer nyskapende. Sannheten er vel helst at vi unngår monopoler innenfor en rekke helt sentrale sektorer – banksektoren, varehandelen, programvareproduksjon for å nevne noen – fordi aktørene er veldig bevisste på at det finnes konkurranselovgivning. Igjen et eksempel på at laissez-faire ikke nødvendigvis gir de utslagene vi vanligvis tenker.

Men viktigere enn dette er at det finnes en annen motivasjon for naturlige monopoler, men den ser jeg aldri nevnt noe sted. Tenk deg et marked som helsevesenet. Her finnes det et økonomisk sett optimalt punkt på forbruk av helsetjenester som er høyere enn 0 og mindre enn 100 % av BNP. At folk går syke er ikke optimal bruk av samfunnets ressurser, men at de tar tre nosejobs i året er heller ikke effektivt.

Men så finnes det en annen kurve for optimalitet: Nemlig den optimale graden av lykke. Denne vil ofte være høyreforskjøvet i forhold til den første: vi blir lykkeligere i et samfunn som bruker mer enn det økonomisk optimale på helsetjenester, for eksempel ved å yte helsetjenester også til pensjonister, arbeidsuføre o.l. Denne lykken kan for eksempel komme av vår altruisme – at vi rett og slett blir lykkelige av at andre får hjelp – eller av vår trygghet før vi blir syke og eldre – rett og slett det at vi vet at vi blir tatt vare på. I tillegg blir jo naturligvis eldre og uføre lykkeligere i et slikt system.

Denne høyreforskyvningen bort fra den økonomisk optimale kurven er den viktigste årsaken til at vi må bruke offentlige midler – politikk – for å finansiere helse. Det samfunnsmessig optimale punktet er annerledes enn resultatet av fri konkurranse ville gitt. Det nytter heller ikke med å åpne for fri konkurranse etter å ha bygget opp kjøpekraften til de svakeste: ref. punktet om vår alles trygghet over. Dermed oppstår det en situasjon der vi (temmelig arbitrært) må politisk beslutte et punkt på tilgjengelighet av helsetjenester som skal være et slags felles

Det samme argumentet gjelder andre markeder: utdanning og forsikring er to eksempler.¹ Samfunnets inngripen for å dytte fordelingen marginalt til høyre i forhold til markedsresultatet gjør at vi står igjen med et arbitrært, politisk resultat som i praksis river beina under muligheten til å la markedet avgjøre. Dermed får staten et monopol, som de av og til velger å begrense selv ved å konkurranseutsette. Men selv da er det ikke noe «skikkelig» marked: det er staten som bestemmer etterspørselen over statsbudsjettet og gjennom lover.

Jeg tror denne innsikten er ganske viktig av statsvitenskapelige årsaker, fordi den forklarer hvor vanskelig det er å holde igjen kostnadene på velferdstilbud. Vi går fra noe intersubjektivt, målbart og selvkorrigerende (markedsløsningen, målt i lønnsomhet) til noe subjektivt, bare indirekte målbart og uten korrektiver (en politisk vedtatt antakelse om lykkeoptimalisering). Dette gjelder alle markeder staten griper inn i, men selvsagt bare i større eller mindre grad. Når vi vedtar forurensingslover, markedsføringslover, arbeidsmiljølover: alt bidrar til å gjøre utfallene av markedsspillet fundamentalt løsrevet fra det «naturlige» markedsresultatet. Og det er positivt for lykkenivået. Av og til lurer vi på om politiske vedtak gjør ting bedre eller dårligere, men da er det sjelden spørsmål om inngripen eller ikke, men om nivået på inngripenen.

Derfor er denne innsikten også helt essensiell for økonomien, fordi den fortsatt tar utgangspunkt i markedsmodeller der perfekt konkurranse tenkes å eksistere. Basert på mitt resonnement er dette riktig for nøyaktig ingen lovlige markeder. Da blir man nødt til i hvert enkelt tilfelle å modifisere økonomiske lønnsomhetsmodeller, og dermed blir de ekstremt subjektive. I noen tilfeller modereres de ikke, og de vil derfor per definisjon være urealistiske. Det å ikke endre modellen er også et uttrykk for subjektivitet. I andre modereres de, og da vil måten de modereres på nødvendigvis utgjøre en form for subjektivitet.

Alt i alt slår denne kritikken inn over all økonomisk modellbygging som fremstiller seg som objektive mål på samfunnsnytte.