Fruktbar religion

I forbindelse med innvandringen av folk med mørkere hudfarge enn kritthvit til Norge, har det med jevne mellomrom – eller egentlig nesten helt uten stopp – blitt reist en frykt for at «disse» kommer til å ta over. Det er naturligvis formelt galt: selv med temmelig ekstreme økninger i innvandringsantallet snakker vi om den teoretiske muligheten for at deres barnebarn kan komme i flertall, ikke dem selv. Og kommer de i flertall, ville det være temmelig udemokratisk om de ikke skulle «ta over», formodentlig på samme måte som kvinner har «tatt over» (i og med at menn bare utgjør 49,91 % av befolkningen.

Men vestlige land var langt på vei fullstendig befolket av religiøse frem til 1800-tallet. Deretter har andelen religiøse stupt, og det til tross for en kombinasjon av faktorer som egentlig teller i motsatt retning: religiøse har i hele denne perioden fått (langt) flere barn, og religiøsitet (eller mangel på sådan) overføres i stor grad fra foreldre til barn (sosial arvelighet).

Gitt disse to parametrene – arvelighet og fruktbarhetsforskjell – ser det tilsynelatende ut til å ikke eksistere noen demografisk vei utenom å erklære konklusjonen: Alle land vil til slutt bli totalt befolket av religiøse. Bortsett fra fasiten, som viser at det motsatte har skjedd. Enkelte vil derfor observere en modellfeil.

Årsaken finner vi selvsagt i frafallet. Folk frafaller religionen sin og overfører derfor ikke-religiøsitet til barna i stedet for å overføre religiøsitet. Effekten løper hånd i hånd med utdanning, både internt i land (de mer utdannede gruppene er mindre religiøse) og mellom land (de mer utdannede landene er mindre religiøse). I tillegg går disse fenomenene i sykler, der noen perioder er markert av sterkt frafall og lav sosial arvbarhet, mens andre er markert av det motsatte.

Derfor gir historien oss grunn til å være svært kritiske til de demografiske skremmeskuddene. Hadde vi tatt dem på (historisk) alvor, hadde alle nordmenn vært lavkirkelige avholdsfolk på Sørlandet. Tar vi de umodifiserte fødselsratene på fremskrevet alvor blir vi milliarder av muslimske nordmenn på noen hundre år. Realiteten er en annen. Etter to-tre generasjoner i Norge blir mennesker, ikke helt overraskende, nokså lik andre nordmenn, både med henblikk på fødselsrater og annet. Og på den annen side blir også nordmenn mer lik andre nasjonaliteter, selv om vi skulle lage aldri så høye murer.

For å si det på en annen måte: Jeg er både annengenerasjons svensk og fjerdegenerasjons roma. Vi fjerdegenerasjons sigøynersvensker har allerede tatt over – og vi er så frekke at vi kaller oss norske.