Forurenser betaler!
Jeg skrev en kommentar til en kommentator som mener at jeg bør lese mer og skrive mindre. Nå har det seg slik at jeg gjerne skriver fordi jeg leser, så det er ikke lett for meg å skille de to ad. Men la gå. Poenget er at jeg syns jeg klarte å formulere en tanke ganske presist, og at denne tanken slår meg som viktig:
«Prinsippet om at ‘forurenser betaler’ er et slagord, ikke en økonomisk teori. Spørsmålet er ikke om forurenser skal betale, men hvor mye han skal betale, evt. hva han skal betale for. Markedet har ingen internalisert prismekanisme som pålitelig kan diskontere verdien av en levelig verden ut over markedsaktørenes levetid (og enkelte mekanismer gjør også at et enda kortere perspektiv anlegges). Altså er det samfunnets egne verdivurderinger --- helst demokratiske --- som må gripe inn og sette f.eks. utslippstak eller forby enkelte typer forurensende virksomhet.»
Standardsvaret fra miljøbevisste kapitalister er i dag at forurensing er en markedssvikt, altså et problem der markedsprisen for f.eks. olje ikke reflekterer den samfunnsmessige kostnaden forurensingen (og andre sider av oljeutvinning som fremtidig krig om gjenværende energiressurser o.l.) medfører.
Jeg mener, og det er det jeg i praksis skriver over, at dette argumentet i praksis betyr at markedets evangelister innrømmer at markedet ikke kan brukes til å fastslå riktige priser, og at betydningen av denne innrømmelsen er langt større enn de ser for seg. For selv om alle økonomer er enig i at dette er en markedssvikt, finnes det ingen enighet om hvordan denne prisen skal settes.
Grunnleggende sett er nemlig denne prisen avhengig av hvor mye dagens generasjon skal diskontere velferden til fremtidige generasjoner. Dette er et økonomisk spørsmål, men det lar seg ikke regne ut. Det er et verdispørsmål; et filosofisk og moralsk kjernespørsmål.
Nyliberalistisk ideologi og laissez-faire kapitalisme (Hayek, Nozick) innebærer at man velger det ene ytterpunktet på denne skalaen: dagens generasjon har alle rettigheter til forbruk (privat eierskap). Disse liberalistiske teoretikerne er tydelige på at det er umoralsk å skattlegge eller drive sosial ingeniørkunst når det innebærer at man tar fra folk friheten til privat eierskap til fruktene av sitt eget arbeid og eierskap.
I den noe mindre ideologiske kapitalistiske leiren (Smith, Mill) finner vi tanker om at staten må ha rett til å gripe inn, men det er stadig med det liberale siktemål at alle skal få muligheten til å la sin egennytte styre samfunnets produksjonsliv. Smith setter vognen foran hesten når han sier at det er bakerens ønske om egennytte som lager brød til ditt bord.
Den motsatte filosofiske idé, sosialismen, er at bakeren lager brød til mitt bord, og for det skal han få goder som gjør at vi begge nyter godt av det. Perspektivforskyvningen er poenget: mens den primære motivasjon for samfunnssystemet i Smiths ord er egennytten, er egennytten redusert til et virkemiddel for den primære motivasjonen i sosialismen: at alle får brød.
Nettopp fordi egoistiske prinsipper aldri kan ha det nødvendige tidsperspektiv (eller mer riktig: at de kapitalistene som velger å ta hensyn til sine barnebarn vil bli utkonkurrert av barn- eller hensynsløse kapitalister) er det altså nødvendig å sette hesten (samfunnets nytte) foran vognen (virkemiddelet) igjen. Og det er et sosialistisk grep, ingen teknisk-økonomisk revolusjonerende måte å beregne vår verdi i forhold til alle andre generasjoners.
Det er altså ikke så enkelt som å si at så lenge man bruker prismekanismen, er alt kapitalisme. Virkemiddelet (prismekanismen) utgjør ikke ideologien, det er prinsipper og mål for samfunnet som utgjør en ideologi.