And so it begins...

23. september i fjor skrev jeg at finanskrisen neppe ville være noen coup de main for venstresiden. Jeg skrev at vi i stedet trengte å frykte ytre høyre, fordi kravet om sterke ledere raskt melder seg. Mykt og søtt folkestyre og borgerrettigheter er liksom forbeholdt solskinnsdagene. Når krisa melder seg vil vi heller samles i bånn, rundt vår leder, og sperre ute alle andre. En slik proteksjonistisk og nasjonalistisk impuls har vist seg i mange tidligere kriser, og tredvetallets depresjon er det grimmeste eksemplet.

Nå blir, sannsynligvis, ikke denne nedturen like dyp som Den Store Depresjonen, og faretrompetene blir følgelig noe mindre enn de tredvetallets fremvekst av fascisme og nazisme påkalte. Men to nyheter er, i dette perspektivet, skremmende:

• Over hele Europa angripes romafolket. NRKs ukeslutt og Dagbladet rapporterer spesielt fra Nord-Irland, der det har gått spesielt hardt for seg. En enquete i Ukeslutt avslører også at folk flest har svært lav beredskap mot den tragiske oppførselen: den mest avbalanserte av dem sier at hun er mot vold, men at vi «ikke vet hvem som provoserte først». De som har en mer direkte stil hevder rett ut at «de har ingenting her å gjøre» (og hvor har de så noe å gjøre?) og at de har forståelse for brannstifting og vold.
• Europaparlamentet får en historisk stor representasjon fra ytterste høyre fløy. Her finner vi de som er mot EU fordi de mener det bidrar til raseblanding, eller at det bidrar til å «ta jobbene og damene våre», og andre nasjonalistiske brunstrømninger. I parlamentet kommer det til å sitte en mann fra Storbritannia, Andrew Dons, som hevdet (på 1960-tallet) at forslaget om bombing av synagoger var «well-intentioned», men at han var tvisynt fordi det kunne skade deres «public image». Hvem sitt public image, spør du kanskje? En organisasjon han var medlem av: National Socialist Movement.
  Det er faktisk ikke hitling å hevde at denne mannen er nazist. Han er nazist. Han fikk over 110 000 stemmer i sitt valgdistrikt.

Vi står forhåpentligvis ikke overfor noe sivilisasjonsfall, men jeg tillater meg å være såpass skremt at jeg vil oppfordre til å øke beredskapen mot fascisme, totalitarianisme, rasisme og proteksjonisme.