indregard.no
Politikk og samfunn

Det føydale spillet

Hjorthen gjør seg betraktninger om fotball er et uttrykk for den iboende sosialismen i oss europeere, og at det er derfor amerikanerne misliker spillet vi elsker. Utgangspunktet er en amerikansk kommentator som mener å ha oppdaget at fotball er et spill der det beste laget sjelden vinner. Som Hjorthen påpeker er dette premisset i mindre og mindre grad sant. Etter at storkapitalen entret fotballen har det beste laget langt på vei kunne forutsis å tilhøre en liten gruppe i toppen av hvert land, og en enda mindre gruppe i toppen av Europa.

Hvis analogien skal få luft under vingene, må vi altså si noe sånt som at fotball kanskje var en primitiv sosialisme, men at den kapitalistiske fristelsen saboterte for dette idealet. Det er jo i så fall en optimistisk analogi på den amerikanske fotballens vegne.

Men jeg mener en annen observasjon er mer på sin plass. Moderne idrett, og da spesielt fotball, er orientert rundt klubblag. Dette systemet minner i forbausende grad om føydalsystemet. De livegne i det føydale systemet var forventet å selge all sin arbeidskraft til føydalherren, men ikke bare det: Også deres fulle lojalitet. Helt til de ble solgt til eller beseiret av en annen føydalherre. Og da var det en ny lojalitet på gang.

Vi kan heller ikke se bort fra det romerske ved fotballstadionet. Selv om Roma ikke var noen føydalstat, var det på tilsvarende måte svært sterke patron-klient-bånd, og rike patroner sendte sine beste menn ut i Colosseum (nå tror vel de fleste at Colosseum stort sett bare drev med gladiatorgallaer, men det var bare i perioder). De europeiske fotballstadionene har også adoptert mange elementer fra det middelalderske ridderstevnet, og da er vi enda mer i føydalland.

Det amerikanske sportssystemet har derimot hatt en litt annen innretning (selv om mye er likt). Systemet med drafting og systematiserte farmer teams vektlegger egentlig begrensninger for kapitalens - føydalherrens -\ innvirken. Det er faktisk vanskeligere i amerikansk idrett å kjøpe seg et godt lag. Selv om lojalitetsbegrepet er viktig også i amerikansk idrett, føles det annerledes. Det er ikke leilendingens lojalitet, men patriotens. Og det er her skillet fremkommer: Der amerikanerne hyller patriotens uforbeholdne tilhørighet til det lokale, til sin egen stat og sitt eget statslag, er europeerne langt mer villige til å se gjennom fingrene på at idrettsutøverne er multilojale kvalitetshåndverkere som går på omgang mellom de store føydalherrene.

Helt til VM kommer, da. Jeg liker ikke VM, rent ideologisk.