Skattelette: feil medisin

Det burde vært skrevet spaltemetre om hvor hjerteskjærende uredelig det er av Høyre å kalle sammen til «bredt kompromiss» om den økonomiske politikken for å unngå «politisk spill» – når kompromisset de inviterer til er et politisk spill for å bruke finanskrisa som brekkstang for Høyres økonomiske politikk.

I tillegg kommer det til å bli skrevet spaltemetre om at dette budsjettet markerer tydelig avstand til FrP, og at det i kombinasjon med Høyres forslag om å utvide kvoteflyktningskvota gjør en regjering der både FrP og et annet parti inngår mindre sannsynlig for hver dag som går.

Men det jeg skal skrive om er politikken, ikke spillet. Så her går vi løs på Høyres forslag ut fra det Erna lover: at veien ut av finanskrisa er brolagt med skatteletter.

I tider der resesjon truer, anerkjenner alle norske partier at det er rom for og nødvendig å bruke politisk styrte økonomiske stimuli for å holde økonomien i gang. Det i seg selv er en av de viktigste grunnene til at den norske politiske debatten er ganske snever. Stimuli kommer i to former: enten som økninger i offentlig forbruk eller som reduksjon i skatter.

John Maynard Keynes’ teorier forklarer hvorfor dette virker. ¹  En resesjon betyr at nasjonalproduktet synker. Vi ønsker derfor å bruke politikk for å få nasjonalproduktet opp. Nasjonalproduktet består av fire grunnleggende deler: $Y = C + G + I + NX$, der $Y$ er nasjonalproduktet, $C$ er forbruket i private husholdninger, $G$ er offentlig forbruk av varer og tjenester, $I$ er bedriftenes investeringer og $NX$ er handelsbalansen (netto eksport).

Det private forbruket styres etter en enkel formel i dette rammeverket: $C = c(Y-T)$ Det betyr altså at husholdningene mottar hele nasjonalproduktet som lønn, betaler $T$ i skatt, og bruker en andel av dette. Resten sparer de. Andelen, $c$, er mellom 0 og 1. I de enkleste modellene er $c$ konstant. I vårt tilfelle skal vi merke oss at $c$ har en tendens til å bli mye mindre når:

• tidene er usikre,
• en økning i inntekten ser ut til å være midlertidig, og
• rentene er høye

Her snakker vi ikke hjernekirurgi: Husholdningene bruker mindre av de pengene de får som skattelette når de vet at de kommer godt med senere.

En økning i offentlig forbruk av varer og tjenester G vil spille inn både direkte i nasjonalproduktet (se den første ligningen) og ved at husholdningene får mer penger mellom hendene. Det er nemlig private husholdninger som jobber med å levere offentlige varer og tjenester, og de får dermed lønna for det. Det er faktisk litt tricky å regne ut den nøyaktige effekten av en økning i G i denne modellen, fordi en økning i G gir en økning i Y som gir en økning i C som gir en økning i Y som gir en økning i C osv. Men det fortsetter ikke i uendeligheten, fordi den lille c-en stopper spiralen opp. Poenget er at effekten på Y av en økning i G på f.eks. 1 milliard er langt større enn 1 milliard. Dette fenomenet kalles multiplikatoreffekten.

En senkning av skattene har derimot langt mindre attraktive kår. En senkning av T fører til en økning i C, men denne økningen vil være mindre enn en tilsvarende økning i G, fordi husholdningene velger å spare. Og som vi var inne på over: i akkurat slike situasjoner som dagens, velger de å spare mye. Derfor vil utgangspunktet for multiplikatoreffekten være dårligere. Den direkte effekten er i utgangspunktet mye lavere per krone, og den blir ytterligere stilt i skyggen av G-stimulansen når multiplikatoreffekten kommer inn.

Dette forteller elementær Keynes-teori oss. Mange økonomer har siden vært uenige i denne typen motkonjunkturargumenter, fordi de mener at det er vanskeligere å time stimuli i G. Men legg merke til at det også er det eneste «teoretiske» motargumentet. Du finner ikke økonomer som mener at en skattelettepakke er mer stimulerende per brukt krone enn en offentlig forbruk-pakke. Derimot finner du mange økonomer som mener at det er uheldig med offentlig forbruk over tid, fordi det er vanskelig å bli kvitt det og fordi det gir noe lavere effektivitet enn privat forbruk. Men det trenger man slett ikke å høre på når det er snakk om å stimulere landet ut av en finanskriseresesjon.

Oppdatering: Jan Tore Sanner har et annet syn på saken på sin blogg. Men det så da mistenkelig likt ut det som sto i pressemeldinga…?