Forandring forsvinner

Barak Obama forplikter seg i dag til et credo som har fulgt alle amerikanske presidenter siden 1948: «an unshakeable commitment to Israel’s security». I klartekst betyr det at de amerikanske overføringene av penger og våpen fortsetter uansett utfall av presidentvalgkampen. Israel er allerede i dag den desidert største mottakeren av amerikansk bistand,¹ til tross for et brutto nasjonalprodukt som er milevis høyere enn nestemann på mottakerlista.

Denne uttalelsen er som forventet, og det regnes stadig som politisk selvmord å ikke støtte Israel. Dette utgjør et problem for bevegelsen innenfor statsvitenskap som kaller seg objektivister, der de antar at alle (utenrikspolitiske) beslutninger dypest sett gjøres for et lands egeninteresser. Det er nemlig vanskelig å forstå hva USAs egeninteresse i Israels militærmakt er. Ikke forebygger det terror – USAs støtte til Israel er gode argumenter for de som har ambisjoner om å lage seg en hær av hellige krigere. Ikke er Israel noe viktig marked for USA. De har heller ingen naturressurser å snakke om. I den grad vi kan snakke om en objektiv interesse, må det være at USA for alt i verden ønsker å hindre fiendtlige stater å legge hendene på det store atomarsenalet til Israel. Men i så fall ville det være mer rimelig å arbeide for en atomnedrustning i regionen i stedet.

For den norske regjeringen utgjør utviklingen i Midt-Østen et nederlag. Dens kanskje største øyeblikk, i historisk perspektiv, var da den offentliggjorde sin aksept til det folkevalgte Hamasstyret i Palestina. Det er ikke et stort øyeblikk fordi regjeringen da offisielt støttet et islamistisk og voldelig regime, men fordi det representerte en klar holdning om at lidende mennesker aldri skal brukes som objekter i et politisk spill. Hamas’ retning er en annen enn den europeiske løsningen, men det betyr ikke at vesten står fritt til å ofre palestinernes forsyninger av vann, drivstoff, mat og medisiner. Norges brudd med den øvrige vestlige linjen kunne ha ført til at flere kastet seg på, men ble dessverre et skudd i mørket. Det skyldes utvilsomt et aktivt diplomati fra Washingtons side.

Det gjenstår derfor å se hvilken strategi de vestlige lederne som er opptatt av palestinernes sikkerhet skal velge, når selv katastrofen i Irak ikke har ført til noen endringer i den amerikanske opinionen. Per nå ser det ut som det finnes to veier: Den ene er å håpe på en langsiktig nedbryting av det amerikanske hegemoniet, ved at NATO brytes ned og amerikansk økonomi svekkes. Det er derfor debatten om jagerflyleverandør kan gå så høyt som den gjør i Norge: En slik «commitment» til et lands våpenindustri gjør det praktisk vanskeligere å bryte ut senere. Den andre veien ut er å håpe på et mirakel. Det har hendt i disse trakter før, må vite.