Tanker om pris

Jeg har tidligere argumentert for at samfunnet bør omfordele eierskap til bedriftene, men beholde lønns- og prismarkedet. Etter hvert blir eierskap til bedriftenes maskiner mindre viktig enn eierskap til sin egen kompetanse og kunnskap, og samfunnet må sørge for å omfordele også dette (gjennom utdanningssystemet). På den måten sørger vi for at hver enkelt får maksimal frihet til å velge sin livsvei.

Men i dag er forskjellene i lønn langt større enn forskjellene i såkalt kapitalinntekt, altså det som drypper ned på eieren av noe. Det betyr at isolert sett vil min plan føre til økte forskjeller. Hvorfor ønsker jeg da å beholde lønns- og prismarkedet?

Det skyldes at samfunnet må ha en måte å synliggjøre kostnadene ved produksjon, og denne måten må gjenspeile hva vi som samfunn verdsetter resultatet av produksjonen til. Den første delen (kostnaden ved produksjon) tilsvarer lønnskostnader + prisen på råvarer og utstyr. Den andre delen (hva vi verdsetter produksjonen til) tilsvarer prisen – det vi er villig til å betale for varen. Hvis vi ikke har disse komponentene, må bedriftene og politikerne gjette på hva folk flest ønsker seg.

Dette poenget ligner i sin form på en læresetning i nyklassisk økonomisk teori, som jeg ellers ikke har mye til overs for. Men det er viktige forskjeller. Læresetningen i nyklassisk økonomi er at prisen på en vare vil være nøyaktig satt til den marginale kostnaden ved å produsere den, og videre at denne kostnaden vil være nøyaktig den marginale nytten varen genererer. Det absurde med nyklassisk økonomi er at de deretter sier at dette er samfunnsøkonomisk optimalt.

Det henger forsåvidt sammen som teori. Den nyklassiske økonomien begynner nemlig med to antagelser som er helt absurde. Den ene er at alle har like preferanser. Den andre er at økonomisk verdi tilsvarer nytte/lykke. Med dette utgangspunktet kommer du helt riktig frem til at det beste for samfunnet er å maksimere produksjonen – uansett hva du produserer – og at andre interesser blir skjøvet i bakgrunnen.

Forskjellen til min teori er altså at jeg åpner døra for politikken og demokratiet ved å poengtere at det ikke er en objektiv samfunnsøkonomisk verdi vi snakker om når vi setter priser, men hva vi som samfunn verdsetter et produkt til. I praksis betyr dette at subsidiering, avgifter, skatter og andre stimulanser er helt i orden. Den andre viktige forskjellen er at målet med denne reguleringen i mitt system er å maksimere folks frihet i livet, ikke å maksimere produksjonen. Det betyr at tiltak som 6-timers arbeisdag er akseptabelt i min bok, men fullstendig vanvidd i nyklassisk økonomi.