Lektyre

Min treukers pause beror på at jeg har vært ordstyrer for denne gjengen, og deretter kastet meg på en toukers ferie til kysten av Spania. I løpet av de siste to ukene har jeg hatt god tid til å lese, og jeg var såpass heldig med utvalget bøker at jeg tenkte å anbefale dem. Alle.

Nobels testamente av Liza Marklund ble lagt i påskekurven fordi påske og krim hører sammen. Den holder god krimstandard, og gir et sårt tiltrengt tilskudd til verdens skrantne beholdning av kvinnelige leiemordere. I tillegg setter den kommersialiseringen av forskning under debatt, og alle vi jevnlige lesere av Morgenbladet får dermed en dose med fordomsbekreftelser og fiktive argumenter for vår sak.

Luftslottet som sprängtes av Stieg Larsson er ikke en krimbok, selv om den tituleres som det. Den er derimot en ekstrem page-turner og – på samme måte som Marklunds bok – politisk tilfredsstillende. Story, «klipping», karakterer og plot er glimrende. Språkføringen og dialogen er litt svakere enn i Män som hata kvinnor og Flickan som lekte med elden, men det holder likevel til en klar anbefaling. Det føles likevel litt meningsløst å anbefale en bok som tross alt har blitt anbefalt av alle bokanmeldere.

The Children of Húrin av J.R.R. og Christopher Tolkien er et helte-epos fra fantasiverdenen Midgards første tideverv. Det er elegant skrevet og sirlig utført i en uvant fortellerstil, der de nøkterne handlingsreferatene omringes av blomstrende og høystemt dialog. Rammen for fortellingen er flere store tilbakeslag for de gode kreftene. Imens settes sakte, men sikkert en forbannelse over Húrin og hans slekt i verk. Fortellingen drives derfor samtidig frem av den kraftfulle, temperamentsfulle og viljesterke Túrin og av hans allerede bestemte skjebne. Det er elegant og tragisk.

Nød av Are Kalvø snakker veldig til meg og min ironigenerasjon. Hovedpersonen er en mann som i sin streben etter ironisk distanse ikke engang kan redde sitt eget forhold til kvinnen i hans liv – ikke fordi han ikke vet hva han skal si, men fordi det ville være klisjé-aktig å gjøre det. Etter Hugh Grant kan ingen i ironigenerasjonen være romantiske. Han går fra dette lavpunktet til å omfavne klisjeene ved å organisere Lottomillionærer for Afrika, som innebærer å sende lottomillionærer på fattigmanns-safari i Etiopia. En skikkelig feel-good-roman om sult.

USA. Folkets historie (A People’s History of the United States) av Howard Zinn er 28 år gammel (dog oppdatert frem til 2003), nylig oversatt til norsk på Oktober forlag og en skikkelig myteknuser for bildet av USA som et harmonisk land med en krigshungrig, passivisert, TV-slavebundet befolkning uten kritiske tanker til sin politiske elite. Zinn dokumenterer et temmelig slående antall opprør, revolter, revolusjoner, streiker, kamper og seire som de undertrykte – svarte, kvinner, slaver, arbeidere, innvandrere og indianere – har stått for. Ved å konsekvent skildre verden gjennom den undertryktes øyne, setter boka tradisjonelle historiebøker i relieff på en fortreffelig måte. Denne burde være obligatorisk for alle som jobber med politikk.