Tautologienes makt
Av og til opplever man en opplysning – som ved et trylleslag innser man plutselig noe viktig. Svært ofte skjer det i beruset tilstand, og det er sannsynligvis like greit at man glemmer disse viktighetene like fort. Men noen ganger stemmer ting bedre. De beste trylleslagene er når en hel rekke tanker blir nøstet opp på en gang. I dag fikk jeg et slikt trylleslag.
Tanken er kanskje litt nerdete, men enkel: Den gylne middelvei er en tautologi.
Fra barneskolen av blir den gylne middelvei presentert som en felles ideologi for religion og filosofi, og ofte illustrert med Sidharta Gautamas analyse av asketisme og rikdom (hvis du hadde Livssyn), Aristoteles’ etikk (hvis du har en filosofisk skolert lærer) eller med Bibelens ord (hvis du hadde Kristendom). Dette høres tilforlatelig og positivt ut. Fullt utlagt sier læresetningen omtrent at «det beste livet oppnås når du velger middelveien, hverken for lite og for mye».
Denne setningen finner veien inn i utrolig mange politiske resonnementer. Det å plassere seg på en «fløy» er ikke bra, det er nemlig i sentrum – middelveien – at løsningene finnes. Man må balansere alle synspunkter, og ikke ta ensidig stilling for eller mot noe. Det er «to sider ved alle saker» – underforstått at verken av sidene har rett.
Men prinsippet som dette hviler på, og som gir argumentene mye kredibilitet, er fullstendig innholdsløst. Argumentene er ekte luftslott, som svever over fundamenter av luft.
En tautologi er en påstand som er sann uansett verdien av variablene. Et teoretisk eksempel kan være at setningen «p er sann eller ikke sann» vil være sann uansett innholdet i p. Mer avanserte teoretiske tautologier er f.eks. Wikipedias eksempel: (p og q) eller (ikke p eller ikke q). Når vi går over i det retoriske, har vi enkle eksempler som gir smør-på-flesk-effekt: «glatt glid», «gratis og kostnadsløst», «det som skjer, det skjer».
«Det beste livet oppnås når du velger veien med hverken for lite eller for mye» er en tautologi, og det kan du se når du skriver om «for lite» til «mindre enn det som gir det beste resultatet» og motsatt med «for mye». Da blir setningen «Det beste livet oppnås når du velger hverken mer eller mindre enn det som gir det beste resultatet». Det gir seg helt selv – det er bare den geografiske definisjonen av et toppunkt.
Dette forklarer også prinsippets universelle appell. Alle filosofier og religioner agiterer selvsagt for å at folk skal velge det beste punktet på sin livsvei. Men når noen sier at du bør følge den gyldne middelvei, kan du huske på at det i seg selv ikke sier noe som helst. Sannsynligvis forsøker den som taler å få deg med på at hans oppfatning er den riktige oppfatningen, ved å implisitt antyde at hans løsning er «den gylne middelvei».