Upresist om median (igjen)

Dagsavisens Kaia Storvik føyer seg til en lang rekke av kommentatorer som absolutt må mene noe om fattigdomsgrensa uten å forstå det aller mest grunnleggende om den:

En metode går, enkelt sagt, ut på at man er fattig dersom man tjener mindre enn halvparten av det gjennomsnittsinnbyggeren i landet tjener. […] Med en slik utregningsmetode vil det alltid finnes fattige.

Det er en viktig presisering og en logisk feil i disse to setningene. For det første er «gjennomsnittsinnbyggeren» det samme som medianinntekten blant folk i riktig alder for inntektsgivende arbeid. Hvorfor er det viktig å presisere dette? Det skyldes at medianinntekten akkurat nå er vesentlig lavere enn gjennomsnittsinntekten i alle land. En norsk husholdning har en medianinntekt på 312 000 etter skatt, og en gjennomsnittsinntekt på 409 000.  Det blir slik fordi de som tjener mye, tjener veldig mye mer. De som tjener lite, tjener aldri mindre enn 0 kroner.  ¹ Legg merke til at sammenblandingen av gjennomsnitt og median gjør at man står i fare for å blande sammen inntektsvekst i landet som helhet med inntektsfordeling. Medianen er riktig adresse for inntektsfordelingen.

Så var det feilen. Det er bare tull at det alltid vil finnes fattige med denne utregningsmetoden. Se på grafene under:

I begge grafene er den grønne linja gjennomsnitts- og medianinntekten (som i dette tenkte eksemplet er satt til å være identisk). Den røde linja er halve medianinntekten – altså fattigdomsgrensa. Den svarte linja viser hvor stor andel av befolkningen som har inntekt lik 10, 20, 40 % av maksimalen osv. ² I den første grafen er det røde feltet alle som defineres som fattige. I den andre grafen er det ikke noe rødt felt, fordi det ikke finnes noen som ligger lavere.

Det er altså lett å oppnå liten fattigdom hvis forskjellene er små. Det er også poenget med et relativt fattigdomsmål. Fattigdom er, i Norge, at du og dine barn blir fratatt muligheten til å delta i det sosiale og kulturelle livet som andre er med i. Pengene setter en mye snevrere grense for deg enn for de fleste i samfunnet. Et slikt fattigdomsbegrep gir mening fordi vi ser at det er forbundet med en rekke andre indikatorer: kortere levetid, lavere livskvalitet, mindre deltakelse i demokratiet, mer psykiske problemer, dårligere helse, dårligere karakterer for barna osv. Det er helt klart at den begrensede livssituasjonen er en medvirkende årsak til alle disse.

Men så er det selvsagt viktig å huske på at vi har absolutt fattigdom i verden: fattigdom der mennesker ikke har råd til mat, medisiner eller vann. Selvsagt er det ikke slik at relativ fattigdom betyr alt (ellers hadde mennesker fra rike land valgt å flykte til fattige land for å bli relativt sett rikere), men det betyr ikke at relativ fattigdom er et meningsløst begrep.

Økonomiske forskjeller (som er noe annet enn dårlige økonomiske kår) er svært viktig for et samfunn. For store forskjeller medfører et økt konfliktnivå, vanskeliggjør demokratiske styreformer, stimulerer korrupsjon, saboterer samarbeidsorientert lønns- og prispolitikk og senker folks livskvalitet. Det er derfor ikke gitt at man bør prioritere økonomisk vekst, hvis denne veksten medfører økte forskjeller. All politikk bør innrettes etter å maksimere livskvaliteten ³ for flest mulig. Det kan godt være at vi blir lykkeligere av å øke bistanden enn å gi skatteletter, selv om skatteletter gir økonomisk vekst.

Det er også viktig å huske på at relativ fattigdom aldri kan forsvinne ved generell økonomisk vekst. Veksten må være skjevt fordelt i retning av de fattigste.