Familieverdier

Eva Herman, et tysk nyhetsanker, er blitt sparket for å mene at nazismen hadde fine familieverdier. Det er forsåvidt greit nok. Det spennende i dette – fra mitt ståsted – er at jeg aldri har tenkt over at dette også er et aspekt ved nazismen, og kanskje det aspektet som i størst grad knytter den til høyresida i politikken.

Nå er det naturligvis ikke diskvalifiserende for noe standpunkt at nazistene også delte standpunktet, så poenget mitt er ikke så opportunistisk og idiotisk som at «høyresida er nazister». Men fra verdi-høyresidas ideologer og ledende politikere fremmes familiepolitikken og «verdier knyttet til barn, moderskap, familier og samhold» (som Herman formulerer det) som forklaringen på en rekke problemer. Ikke minst gjelder dette problemer av moralsk karakter, som skilsmisser, skattemoral o.l.

Det må være litt skremmende for KrF og FrP at deres løsninger innenfor moralske verdispørsmål også deles av nazistene. Ikke fordi det gjør dem til nazister, men fordi det utvetydig peker på at moralske problemer likevel oppstår, og at det å holde seg med konservative familieverdier slett ikke er noen garanti for et moralsk samfunn. Når nazistene snakker om «Kinder, Küche und Kirche» høres det tilforlatelig likt ut som Dagfinn Høybråten.¹

Den mest konsekvente og tydelige holdningen for sentrale verdier som menneskerettighetene kommer fra liberale partier og liberale fløyer i sosialistiske og (til dels) konservative partier. Men dette er ikke familieverdier. Familieverdier á la Bush går hånd i hånd med tortur uten rettssak på Guantanamo. Familieverdier á la Hitler går hånd i hånd med de grusomste overgrep. Familieverdier á la Høybråten og Hagen går hånd i hånd med støtte til folkerettsstridig virksomhet i Israel/Palestina og grumsete holdninger til homiofili.

Igjen: poenget mitt er ikke at Høybråten og Hagen er nazister, men at begreper om moral som utledes fra familieverdier ser ut til å misbrukes stadig vekk. Min hypotese er at familieverdier i mange tilfeller bør oversettes til majoritetssynet. Dermed reduseres rett og galt til en statistisk øvelse. Mens liberale filosofer i opplysningens navn fremholdt samfunnets evne til å ivareta de svakeste som mål for dets kvalitet, fremholder familieverdimennene at det er ivaretakelsen av majoritetens (altså kjernefamiliens) kultur- og moralbegrep som er det sentrale. Formasjonen – skapingen – av moralske dommer blir dermed sirkulær og prinsippløs, og hovedtendensen går i retning av dommer som tjener flertallet på mindretallets bekostning.

Jo mer jeg tenker over denne vinklingen, jo mer syns jeg den forklarer motsetningene i dagens politikk. Den liberale venstresida (i verdipolitikken) fremholder sin mangel på etisk og moralsk fundament som et aktivum. Det å ikke basere seg på en bibel eller familieverdier er et mål i seg selv. Jeg er helt enig i dette. Samtidig mener jeg at man må bli flinkere til å presentere rammeverket man gjør moralske dommer innenfor for offentligheten. For min del er det basert på en håndfull prinsipper samt et ideal om rasjonalitet. Jeg har ingen ambisjon om å påføre andre min forståelse av moral, og det er viktig for min moralske forståelse at den er subjektiv. Dette er en langt bedre moralsk ideologi enn en kristen eller muslimsk fundamentert moralisme, og jeg tror det norske folk er mer enn rede til å akseptere dette. Trenger vi rett og slett mer moralsk debatt på venstresida?