Tid for debatt?

En norsk soldat døde i Afghanistan. Trist og fælt, men ved nærmere ettertanke kjente ikke jeg (eller noen jeg kjenner) dette mennesket. Derfor sørger jeg ikke mer enn jeg sørger for alle andre NATO-soldater i Afghanistan som har dødd. Videre: Det er åpenbart enda mer grunn til å sørge over de sivile, uskyldige som har dødd. De har ikke frivillig dratt til Afghanistan i forvissing om at de begår en risikohandling. Til sist ønsker jeg å sidestille min sorg over denne døde soldaten med min sorg for soldater på den andre siden i denne krigen med tilsvarende edle motiver og overbevisninger for sin deltakelse i krigen. Det kan hende at det ikke er noen – de fleste ideologisk bevisste Talibanere ville ikke falle inn i denne kategorien – men jeg har mine mistanker om at de finnes.

Årsaken til at jeg her kan behandle sorg på en slik rasjonell, skjematisk måte er at det dreier seg om offentlig sorg. Den private sorgen er følelsesbasert og ikke noe den bevisste, rasjonelle tanke kan påvirke. Jeg føler heller ingen privat sorg om dette. Den private sorgen er nemlig avhengig av et følelsesmessig, privat forhold til den avdøde. Derfor er det en offentlig sorg Jens Stoltenberg, Kongen og alle andre offentlige personer uttrykker.

Den offentlige sorgen er underlagt den tenkende hjernekapasiteten, og må håndteres deretter. Man må benytte logikk, argumenter og rasjonalitet i håndteringen av hva som skal sørges over offentlig.

Dog hadde saken vært en ganske annen dersom jeg var en av de som sendte denne mannen til Afghanistan. Jeg har imidlertid aldri stemt på et parti som støttet dette, så jeg mener at jeg vanskelig kan holdes ansvarlig. Men denne formen for sorg er lite tiltalende: Den er en sorg på egne vegne, ikke soldatens vegne. Man sørger fordi man har gjort en beslutning som forvoldet en annen manns død. Denne typen sorg er det, av naturlige grunner, få som gir uttrykk for.

Var det da galt av Rolf Reikvam å trekke opp debatten om norsk deltakelse i ISAF rett etter dødsfallet? Er det feil av Morgenbladet å kreve det samme i dagens leder? Vox Populi mener det, og Bård Vegard Solhjell mener det. Andre politikere mener også det. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor.

Den ene begrunnelsen som gis er at «en slik hendelse ikke skal brukes til å slå politisk mynt». Argumentet er temmelig svakt, fordi det i seg selv må kunne omtales som å slå politisk mynt. Den avstumpede kvasi-journalistikken norske medier har bedrevet for å være «varsom» i denne saken utgjør i seg selv en klar støtte til norsk deltakelse. Den minner mest om heltedyrkelse. All den tid vinklingen forblir «norsk soldat døde mens han forsøkte å skape et fritt Afghanistan», og ingen politikere tør å motsi dette, vil det naturligvis utgjøre en støtte til ideen om at norske soldater skaper et fritt Afghanistan. Vinklinger som «soldaten, stakkars mann, døde fordi det internasjonale samfunn har plantet ideen om at flere menn med våpen skaper fred» ville være naturlig for et solid segment av mediene dersom det ikke gjaldt en nordmann. [For ordens skyld: Den siste vinklingen er ikke min oppsummering av saken. Jeg tabloidiserte med vilje for å ligne mediene.]

Ofringen av liv i Afghanistan er i aller høyeste grad en faktor – faktisk den aller viktigste faktoren – å ha med seg når man diskuterer norsk deltakelse i ISAF. Det er derfor uhyre viktig å kunne debattere deltakelsen i en situasjon der denne faktoren blir reell; rett og slett for å kunne vite hva kostnadene er. Man bør ikke ta beslutninger i en slik tilstand av affekt, men man bør definitivt debattere. Og ærlig talt: Dette handler ikke om fintfølenhet i forhold til familien. Alle debattanter uttrykker den største sympati med familien, og ingen antyder at den døde soldaten har noen form for skyld eller skam hengende over seg. Hvordan deres sorg skulle påvirkes av en diskusjon om deltakelsen oppnår de mål den hadde innenfor menneskelige og økonomiske kostnadsrammer man aksepterer, er uforståelig for meg.

Å ikke debattere deltakelsen nå er derimot svært usympatisk og lite fintfølende overfor de tusenvis av pårørende som enda håper at deres soldat skal komme hjem.