Strukturer, ikke moralisme

Mimir Kristjansson har skrevet et interessant og modig innlegg i klimadebattene:

Som liten ble jeg ganske tidlig fascinert av Jostein Gaarder. Julemysteriet, Sofies Verden og ikke minst Kabalmysteriet var fast inventar på nattbordet gjennom hele barndommen. Det var derfor med stor skuffelse jeg registrerte at mitt tidligere forbilde nylig var ute og ba folk begrense seg til to flyreiser årlig på grunn av klimautslippene.

Det er rett og slett ikke klima (pun intended) for slik tale i disse dager. For venstreradikale i den marxistiske dialektiske, systemorienterte tradisjonen er det imidlertid svært nærliggende å tenke slik. Det er alltid systemet som er feil innrettet; å skylde på enkeltmenneskene er meningsløst fordi de er produkter av systemets innretning.

Jeg husker fra min tid i skolepolitikken at dette skillet var tydelig. Der høyresida gjentatte ganger klaget på elevene, var venstresida jevnt over opptatt av hvorfor elevene ble slik de ble. Jeg husker til og med at FrP skjelte ut tiltakene mot mobbing i skolen, fordi de plasserte ansvaret for mobbinga på voksenpersonene i skolen. I FrPs øyne skulle ansvaret plasseres der det hørte hjemme: hos niåringene som mobbet.

Befinner man seg i en diskusjon der det erklæres at ungdommen, eller velgerne, eller innvandrerne, eller muslimene, eller statsansatte, eller bloggere, eller hvilken gruppe som helst, er håpløse tullinger som kan skylde seg sjøl, er det alltid oppklarende å stille spørsmålet om hva som gjorde dem til tullinger.

The image is made by Grant Neufeld and is released under this Creative Commons license.