Relativ fattigslige intellektuelle evner

Høyresida, representert ved Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen, har det siste året gjentatt til stadighet at all den tid fattigdom er definert som å tjene mindre enn 50 % av medianinntekten, vil det (a) være umulig å bli kvitt fattigdom og (b) være slik at hvis de rikeste blir rikere, blir flere «fattige» selv om de har akkurat like mye penger.

Dette argumentet gjentok Isaksen på torsdag:

I et samfunn med økonomisk vekst vil det alltid være mennesker som havner under 50 % av medianinntekten, uten at det er noe godt mål på at de er fattige av den grunn.

Hele argumentet er basert på mangelfulle evner i statistikk og logiske kortslutninger. Det er altså ikke slik at det må finnes mennesker med mindre enn 50 % av medianinntekten. Det vil derimot alltid være 50 % av menneskene som tjener mindre enn (eller like mye som) medianinntekten, men det er altså ikke det samme.

Den andre kortslutningen er at hvis de rike blir rikere, skjer det ingenting med medianinntekten (til forskjell fra gjennomsnittsinntekten, som ville øke). Medianinntekten påvirkes bare av at (1) folk får mer eller mindre inntekt slik at de flytter over medianinntektsgrensen, eller (2) ved at de som ligger akkurat på grensen og oppover, eller de som ligger akkurat på grensen og nedover, øker eller senker sine inntekter samtidig.

Oppsummert betyr det at medianinntekten påvirkes når folk med middels inntekter endrer inntektene sine. Grunnen til at man velger dette målet, er at det er veldig mange mennesker som har middels inntekter. Dermed vil inntektene disse menneskene oppnår være helt avgjørende for prisnivået og (ut fra dette) den alminnelige velstandsnormen.

Her ber jeg den oppmerksomme leser om å legge merke til poenget at prisnivået påvirkes av medianinntekten. Dermed vil det faktisk være slik at de fattige blir fattigere av at de rike (eller middels inntekter) blir rikere. Hvis inntektsøkningen blant middelklassen er 5 %, vil de fattige bli fattigere i absolutt forstand selv om de får en inntektsøkning på 2 %, fordi prisnivået følger de mange, kjøpekraftige middelklassefamiliene. Dermed vil de fattige få mindre kjøpekraft, i tillegg til at gapet opp til middelklassens velstandsnivå øker.

Hvis du har under halvparten av denne normen å rutte med, vil du slite med å oppnå tilgang til det sosiale liv du ønsker å være en del av. Dermed vil du anses som fattig.

Motstanderne av et relativt fattigdomsbegrep fremhever ofte at ekstrem nød er sjelden i rike land med mye fattigdom (som USA). Dette argumentet er merkelig. For det første er fattigdom og sult to vidt forskjellige ting, og det vitner om en utrolig snever forståelse av begrepet fattigdom. Vi snakker om fattige arbeiderbarn i Oslo på starten av 1900-tallet, selv om det ikke var mange av disse som sultet. Vi snakker også om familiene til klassekameratene som rike og fattige, selv om alle har hus og bil.

Naturligvis fortjener ekstrem fattigdom, nød og sult en helt annen behandling enn fattige i Norge, som har mat, men ikke råd til kontingenten på fotballaget til sønnen og klasseturen til dattera. Men det betyr ikke at vi kan late som om det ikke finnes fattige i Norge.