Karakterer eller ikke?

Karakterer eller ikke – det er absolutt ikke spørsmålet. Debatten om vurdering i skolen har forlengst forlatt de politiske partiene, og det er direkte pinlig å høre en del av ungdomspolitikerne grave seg ned i tabloide skyttergraver fra femtitallet. Debatten om vurdering av elever dreier seg om så mye mer enn bare sluttvurderingen.

Min tidligere medsammensvorne i kampen for en bedre vurdering, Sverre Tveit, har delvis skrevet og delvis redigert en bok om temaet. Den har jeg forsåvidt ikke rukket å lese, men jeg kan garantere at den er bra. Jeg vet jo at vi stort sett er enige om slike ting.

På hjemmesidene til Norsk Lektorlag (grøss!) har de intervjuet Sverre om boka og politikken. Han gir mange meget gode svar, og det til et organ (Lektorbladet) som er direkte fiendtlig innstilt til alt han (vi) står for. For eksempel gir han et svar jeg har stor sans for på utfordringen om at det er elever med akademisk bakgrunn som tjener på «åpne» eksamener med alle hjelpemidler tilgjengelig:

Jeg mener det er uttrykk for en ettergivenhetskultur dersom vi skulle "skåne" noen elever for mer relevante vurderingsformer fordi de kommer dårligere ut i et nytt system. Det er jo slike krav de blir møtt med senere i livet også! Vi gjør dem derfor en bjørnetjeneste dersom vi ikke legger like mye vekt på betydningen av nettverk og læringsstrategier som arbeidslivet vil gjøre senere.

Svaret viser den Sverre jeg kjenner: kompromissløs på å hevde kvalitet, også i møte med effekter som tilsynelatende går på bekostning av andre «gode formål». For på sikt er det faktisk bare en god skole som kan skape utjevning mellom samfunnsklassene, enkelt og greit fordi skolen må stå for en større andel av den samla kompetansen dersom den skal kunne ha en slik utjevnende funksjon. Jo mer av kompetansen som «privatiseres» ved at skole-kompetansen er ubrukelig, jo mer vil de etablerte maktstrukturene forbli.

Jeg tror at en av årsakene til at norsk skole ikke har fungert utjevnende de siste tjue-tredve årene, er at samfunnet har gått i retning av å tillegge utenomfaglige kompetansetyper, f.eks. kulturell kapital, større viktighet. I møte med slike problemstillinger må skolen gå enda lengre i å fylle sin utjevnende funksjon, også på bekostning av å heve frem essene. Hvis ikke får vi det vi har sett i Norge: et stadig økende gap - kulturelt og økonomisk - mellom diplomatsønnene og feierdøtrene.

John Roemer argumenterer matematisk for at skolen må dreie ressurser markant i retning av de svakeste elevene, i en langt større grad enn i dag. Det er, i følge ham, den eneste realistiske måten å skape sosialismen, altså det klasseløse samfunn. Omfordeling av eiendom vil bare gi marginalt større likhet (fordi eiendom bare representerer en liten del av inntektene til folk), omfordeling av inntekter vil ikke ha den ønskede effekten fordi utdanningsvalg og utbytte av skolen varierer med formuen til familien, så det eneste håpet er å rive ned klasseskillene ved å gi vesentlig bedre utdanninger til folk fra fattige familier. Ved å gjøre dette vil de kunne gå ut i livet med de samme reelle mulighetene som sine rikere kamerater. Ettersom barn knapt har skyld i hvilken familie de blir født inn i, er dette også det eneste rettferdige. Det er en måte å tenke sosialisme på som jeg har stor respekt for.

Eksamen og karakterer er en forsvinnende liten bit av dette bildet. Poenget med eksamen er jo at det på dette tidspunktet er for sent: (nesten) all læringen skjer jo før eksamen begynner. I dag legger likevel vurderingssystemet opp et voldsomt fokus rundt akkurat eksamensdagen, ofte på bekostning av god læring per se. Eksempler på hvordan dette fungerer kan du lese i Sverres bok. Et nytt vurderingssystem er derfor et langt viktigere grep for å oppnå kvalitet i skolen enn den omfattende læreplanreformen Kristin Clemet iverksatte.

Høyrefolk er vel så ofte å finne i karakter-skyttergravene som SVere. De virker helt frenetisk opptatt av å beholde eksamen og karakterer. Jeg tror at de syns alle vurderingssystemer som ikke involverer frykt, stress og dommedagstanker er for enkle, at det nærmest skjemmer bort ungdommen. Til tross for at systemene jeg, Sverre og Elevorganisasjonen foreslår er mye mer arbeidskrevende, mye mer læringsfremmende og gir en mye mer relevant vurdering enn en sekstimers eksamen.