Atter et direktiv

Jeg er motstander av norsk medlemskap i EU. For min del er det først og fremst et prinsipielt spørsmål: Det er demokratisk galt å binde opp demokratiet på ubestemt tid til politiske avtaler som står for en klar ideologisk retning, i dette tilfellet et ønske om liberalisering av handel. Jeg mener personlig at man godt kan liberalisere handelsreglene både i Europa og resten av verden til en viss grad, men ønsker ikke å binde europas demokratier til den nyliberale masten på denne måten.

I dag kom nyheten om at EU skal harmonisere forbrukerrettighetene, noe som er helt nødvendig for at EU skal være ett felles marked, slik EUs visjon er formulert. Problemet er bare at man ikke kan pålegge land med svake nasjonalstater, som Romania og Bulgaria, å ha rettigheter á la den nordiske tradisjonen. Dermed betyr harmonisering at de hardt opptjente forbukerrettighetene i de sosialdemokratiske landene må forsvinne.

Reduserte forbrukerrettigheter hadde forsåvidt vært greit hvis det var en del av en gi-og-ta-prosess der alle tjente litt. Men EU henger ideologisk fast i New Public Management og nyliberalismens tanker om markedsstyring. Det er ingen gi-og-ta-prosess mellom ulike land og ulike økonomiske kulturer, det er en ensporet prosess i retning markedets makt.

Økonomene og næringslivslederne gnir seg i hendene av reduserte rettigheter. I deres øyne er forbrukerrettigheter «konkurransevridende» og «ineffektivt». Så lenge det fins et marked for vaskemaskiner som går i stykker etter ett år, skal markedet betjenes, ikke hindres av en lovgarantert varighet på fem år. I økonomenes modeller er forbrukeren nemlig perfekt informert – det vil si at forbrukeren aldri lar seg lure av reklame eller betjening, og at hun kan bruke så lang tid som trengs for å sette seg inn i kvaliteter og priser på vaskemaskiner. Økonomene antar at når folk blir lurt til å kjøpe dårlige vaskemaskiner, er det fordi de har regnet seg frem til at det er lønnsomt. Lengre fra sannheten tror jeg knapt man kan komme.

Næringslivslederne, derimot, antar at de tjener mye mer penger når de slipper å lage vaskemaskiner som varer mer enn ett år. Det er mye lettere å lure en og annen forbruker enn å lage ordentlige vaskemaskiner. Dessuten tjener man mye penger på å lage dårlige vaskemaskiner: når den blir ødelagt, må jo forbrukeren kjøpe en ny.