Inflasjonsmålet må bort

Den stigende renta gjør nå den norske krona til en slags trygg havn for valuta. Det er fint for de som reiser på ferie, men dårlig nytt for konkurranseutsatt industri.Og hvorfor det, egentlig? Jo, fordi kostnaden ved å kjøpe varer og arbeidskraft i Norge da blir større enn å kjøpe dem i Utlandet, og det blir derfor billigere å produsere ting i Utlandet. Paradoksalt nok skyldes ikke styrkingen av krona stor lønnsvekst eller høy inflasjon, og dermed faller det desidert viktigste argumentet for å ha inflasjonsmål i pengepolitikken på stengrunn.

Først litt folkeopplysning: Inflasjonsmålet i pengepolitikken betyr at Norges Bank skal sette renta med ett mål for øye: Å holde inflasjonen på 2,5 %. Inflasjonsmålet ble innført av regjeringen Stoltenberg i 2001. Inflasjon er derimot et mangslungent begrep. Det betyr, direkte oversatt, vekst eller oppblåsing. Litt røft kan man si at det er to måter å måle inflasjon på: Enten ved å måle veksten i brutto nasjonalprodukt direkte, eller ved å måle veksten i prisene.

I økonomien antar man gjerne at det er irrelevant hvordan man måler inflasjonen. Over tid må nemlig de forskjellige målemetodene nærme seg hverandre. Men i Norge har man siden 2001 sett at prisveksten konsekvent er lavere enn veksten i brutto nasjonalprodukt. Og da oppstår problemet: Skal man sette ned renta for å få opp prisveksten, eller opp for å bremse veksten i BNP?

Prisveksten for varer produsert innenlands bestemmes av lønnsveksten, fordi bedriftene setter prisene etter at de vet hva lønningene blir. Det er lite som tyder på at bedriftenes påslag (dvs. det de tar ut i profitt ut over dekning av lønnskostnadene) blir mindre, for norske bedrifter leverer større overskudd enn noen gang. Dermed står vi igjen med at årsaken til den lave prisveksten er lav lønnsvekst, i alle fall i sektorene som driver med produksjon og salg av forbruksvarer.En annen årsak kan være import av billige varer, men det er lite som tyder på at denne har økt siden 2001.

Så hvorfor skal vi på død og liv stagge den økonomiske veksten? Teorien er at når kapasiteten i økonomien brukes i for stor grad - det vil si at arbeidsledigheten blir for lav, vil lønnsveksten galoppere. Da galopperer også prisene, og vi får i realiteten veldig lite igjen for veksten vår. I tillegg blir konkurranseutsatt og eksporterende sektor - dvs. de som må konkurrere med resten av verden - problemer når innenlandske priser øker.

Men: Legg merke til at alle disse resonnementene forutsetter at prisene og lønningene øker når BNP øker. Den faktiske situasjonen i Norge er jo at dette ikke skjer. Det store paradokset er at vi nå står igjen med en rad negative effekter av høykonjunkturen: Høyere rente betyr lav lønnsvekst, større ulikhet (fordi fattige i snitt låner penger mens rike låner dem ut til samme rente), vanskeligheter for familier i etableringsfasen, større kostnader ved å velge høyere utdanning osv., uten at vi har noe reelt problem å bekjempe ved denne hestekuren.

Inflasjonsmålet må revurderes og fleksibiliseres. Det spørs om politisk styring av renta er nødvendig for å kunne innbefatte alle de normative vurderingene og prioriteringene rentesatsen innebærer. Økonomene vil selvsagt steile, men all den tid teoriene deres har tatt såpass feil som de har gjort, må de bare holde kjeft.Og kjære studenter på samfunnsøkonomi: Ikke skriv dette på eksamen.