And the winner is...

…Torkel Brekke. Hva han har vunnet? Prisen for laveste ratio av saklig innhold i forhold til grad av pretensiøs innpakning. I hans artikkel «Venstrehegemoniet» prøver han å argumentere for at Irak-krigen og nykonservatismen (når begynte vi å kalle nyliberalismen for nykonservatismen?) er marxistiske ideer.

Bare smak på tanken. Dick Cheney, George Bush, Condoleeza Rice; alle dypt preget av marxistiske ideer. Brekke presterer å argumentere for dette med at «mange» nykonservative har vært marxister (uten å nevne navn, selvsagt). Kjære Torkel: legg merke til at du selv skriver at de har vært marxister, og følgelig ikke lenger er det. Deretter kommer et slags sammenføyende prosjekt for marxister og nykonservative: «De tror på revolusjonær endring av verden gjennom bruk av makt.» Jeg vet ikke om marxister eller nykonservative bør være mest oppgitt over å få oppgitt dette som essensen av sine ideer.

Et lite hint til Brekke er at marxismen snakker om den historiske nødvendigheten av en klassekamp som ender i en revolusjonær kamp mot borgerstanden - altså et slags indregenerert opprør der statsmakten byttes ut med arbeidermakten. Irak-krigen har kanskje mange fasetter, men noe klasseperspektiv er det vanskelig å se. Marx trodde ikke på å endre verden i sin retning ved bruk av makt. Han trodde at revolusjonen var uunngåelig på grunn av at den nåværende samfunnsordningen ble vedlikeholdt ved bruk av makt. Invasjoner i arbeiderklassens navn er det bare Stalin av de store kommunistiske ideologene som forfekter.

Videre hevder Brekke at Høyre var mot krigen. For å bruke en klisjé hans egne meningsfeller elsker: Dette er historisk revisjonisme av verste sort. Høyre hadde ikke noe standpunkt til en invasjon før antikrigsdemonstrasjonen med 70.000 mennesker i Oslo. Da var de plutselig opptatt av å følge FN-sporet, men de var helt tydelige på at FN-sporet hadde en ende, dvs. en tålegrense før «andre alternativer» måtte brukes. I det FN-linja «brøt sammen» - dvs. i det USA hadde invadert Irak - valgte denne regjeringa å sende soldater for å hjelpe til. Det utgjør ikke akkurat noen konsekvent motstand, snarere den tydeligste støtten regjeringen kunne tåle uten å gå i oppløsning internt. Brekke har imidlertid rett i at KrF og Bondevik sannsynligvis var mot krigen.

En annen morsom blomst i Brekkes innlegg er dette: «Nykonservative er altså det motsatte av konservative. De er revolusjonære i en ny form.» Den får stå uimotsagt, ettersom den er juryens begrunnelse for tildeling av prisen.